Det ligger en bunke bøker ved pcen som jeg har lest, men ikke skrevet om. Den må ned i størrelse, ellers kommer jeg aldri til å klare å opprettholde denne bloggen.
Den eneste boken av Per Olov Enquist på svensk som jeg fant i Karlstad i august var "Livläkarens besøk". Nå har det seg slik at jeg er veldig svak for Enquist. Det er noe med språket. Men det har jeg skrevet om før.
Livlegen er Struensee, som arbeidet for den dansknorske kongen Christian 7 og etter hvert både overtok styringen av landet og dronningen. En utrolig fascinerende historisk skikkelse. Innledningsvis er han svært troverdig skildret, men jeg synes ikke Enquist makter å beskrive ham, enn si forsvare ham, etterhvert som situasjonen rundt ham tilspisser seg. Portrettet av den sinnsyke (?) kongen er forståelsesfullt og betagende, og dronningen synes jeg også er beskrevet på en innsiktfull måte. Jeg kan ikke vurdere i hvilken grad beskrivelsen av maktkampen i hoffet er godt historisk fundert, men romanteknisk fungerer beskrivelsen godt.
Her er historien i seg selv veldig sterk. Voldsom. Bokas svakhet, og den er der, synes jeg nok, er at hovedpersonen ikke blir helt troverdig. Men denne boka må likevel være mat for mons for historieinteresserte. For Enquist-entusiaster er den selvsagt et must.
lørdag 5. desember 2009
onsdag 2. desember 2009
Sykehusbøker
Patienter trenger gode, men ikke så krevende bøker. Da jeg gikk innom biblioteket på jakt etter underholdning til det sykehusoppholdet som plutselig lå foran meg, fant jeg denne kombinasjonen: Max Frisch: Homo faber (på tysk), Minette Walters siste krim The Devil´s Feather og noveller av Alice Munro (Hateship, frienship, courtship, lovship, marriage). Disse tre holdt nesten til en knapp ukes sykehusopphold. Før jeg dro fra sykehuset, lette jeg gjennom bøkene på pasientenes oppholdsrom og der fant jeg en enkelt perle blant kiosklitteraturen, Herman Hesses Die Marmorsäge.
Jeg begynte med Homo Faber, som jeg leste på dansk for tredve år siden og ikke husket et ord av. Den unge legen på avdelingen mente jeg leste veldig tung litteratur, men det sier nok mer om ham enn om boka. Homo Faber handler om mennesket i all sin skrøpelighet, slik jeg leser den. Noe handlingsreferat får du ikke her, handlingen er akkurat så usannsynlig som livet også kan være, så boka viser også hvor skjøre overlevelsesstrukturer vi bygger opp om oss selv. Dette er en bok jeg absolutt anbefaler. For meg var det også artig å merke at jeg kjente igjen forfatterstemmen fra den andre Max Frisch boka jeg leste, selvom jeg synes at Homo faber er en mer vellykket bok. Begge disse bøkene av Max Frisch utforsker menneskelig identitet og eksistens på en måte som både er tankevekkende og medrivende.
Minette Walters kan en gå lett over. Faktisk syntes jeg slutten var så ambivalent at jeg leste halve boka to ganger for å se om det var spor jeg hadde misset, men jeg tror det var forfatteren som ikke helt hadde bestemt seg. Eller kanskje hun ville at vi skulle tvile på hovedpersonene? Jeg hadde aldri giddet å tenke to tanker på det, om det ikke var for at jeg lå i sykesenga og hadde god tid. Ikke en av hennes beste. Jeg synes det begynner å bli en stund siden sist. Kanskje jeg skal finne meg andre krimforfattere? Noen anbefalinger?
Alice Munros fortellinger er glitrende sengelektyre. En novelle holder lenge og gir mat for tankene. Hun henter mye fra eget levd kvinneliv, det er lett å merke når en har lest flere av bøkene. Jeg synes nok de mest spennende novellene er de som er fjernest fra det intellektuelle middelklasse livet, men det kan skyldes at det er de som gir meg ny innsikt. Sitt eget og andres middelklasseliv er det lett å bli litt lei av og oppgitt over. Tenker nå jeg.
Jeg begynte med Homo Faber, som jeg leste på dansk for tredve år siden og ikke husket et ord av. Den unge legen på avdelingen mente jeg leste veldig tung litteratur, men det sier nok mer om ham enn om boka. Homo Faber handler om mennesket i all sin skrøpelighet, slik jeg leser den. Noe handlingsreferat får du ikke her, handlingen er akkurat så usannsynlig som livet også kan være, så boka viser også hvor skjøre overlevelsesstrukturer vi bygger opp om oss selv. Dette er en bok jeg absolutt anbefaler. For meg var det også artig å merke at jeg kjente igjen forfatterstemmen fra den andre Max Frisch boka jeg leste, selvom jeg synes at Homo faber er en mer vellykket bok. Begge disse bøkene av Max Frisch utforsker menneskelig identitet og eksistens på en måte som både er tankevekkende og medrivende.
Minette Walters kan en gå lett over. Faktisk syntes jeg slutten var så ambivalent at jeg leste halve boka to ganger for å se om det var spor jeg hadde misset, men jeg tror det var forfatteren som ikke helt hadde bestemt seg. Eller kanskje hun ville at vi skulle tvile på hovedpersonene? Jeg hadde aldri giddet å tenke to tanker på det, om det ikke var for at jeg lå i sykesenga og hadde god tid. Ikke en av hennes beste. Jeg synes det begynner å bli en stund siden sist. Kanskje jeg skal finne meg andre krimforfattere? Noen anbefalinger?
Alice Munros fortellinger er glitrende sengelektyre. En novelle holder lenge og gir mat for tankene. Hun henter mye fra eget levd kvinneliv, det er lett å merke når en har lest flere av bøkene. Jeg synes nok de mest spennende novellene er de som er fjernest fra det intellektuelle middelklasse livet, men det kan skyldes at det er de som gir meg ny innsikt. Sitt eget og andres middelklasseliv er det lett å bli litt lei av og oppgitt over. Tenker nå jeg.
onsdag 7. oktober 2009
Betty Smith: A Tree Grows in Brooklyn
A Tree Grows in Brooklyn ble utgitt første gang i 1943 og er valgt som en av "The Books of the Century" av New Yorks Public Library. Den er en oppvekstroman som beskriver barndom og ungdom i en fattig familie i Brooklyn. Jeg-personen er en jente, eldste datter i en irsk-amerikansk familie med en musikalsk og tørt far og en en hardt arbeidende mor som holder sammen på det hele. Ikke akkurat en ukjent historie og kanskje heller ikke noen stor roman, men boka gir et tidsbilde fra fattigdommens Brooklyn i begynnelsen av forrige århundre som er interessant. Brooklyn er i dag chict, der bor Paul Auster og Siri Hustvedt og åpenbart også Aslak Nore, uten sammenlikning for øvrig, når han er i New York. Denne framtida er langt unna og helt utenfor forestillingsevnen til den lille familien som Betty Smith beskriver.
Fattigdom er ikke morsomt og den lille familiens strev for å overleve er imponerende, men naturlig nok krevende. Foreldrene ble foreldre altfor tidlig, i alle fall lenge før de var modne til ansvaret. Prevensjonsmidler ser ikke ut til å være en del av virkeligheten. Faren prøver så godt han kan å tjene penger som syngende kelner, men faller dypere og dypere ned i flasken. Han skildres likevel med stor kjærlighet og lite skam. Moren vasker og skrubber, lager forsonende fortellinger som skal gjøre det lettere å forsone seg med knappe måltider og er en overlever, i motsetning til den mer kunstneriske faren. Kjærligheten mellom familiemedlemmene er stor og jeg, som er forelder i en annen tid, blir uvilkårlig imponert over måten barna stiller opp for familien sin. Når de begynner å tjene penger er det selvsagt at nesten alt skal gå til familien. Det virker helt selvsagt.
Noen av de mest frodige personene i boka, er bipersoner. En tante som aldri har gått på skolen og er glad i den fysiske kjærligheten, skildres som et helt og levende menneske. Det er befriende Denne boka handler om levende mennesker som har vanskelige livsvilkår og som kjemper for å få det bedre, men det er ikke noe stakkarslig over dem.
Rent romanteknisk er boka langt fra perfekt, men som tidsbilde er den tankevekkende og absolutt interessant.
Fattigdom er ikke morsomt og den lille familiens strev for å overleve er imponerende, men naturlig nok krevende. Foreldrene ble foreldre altfor tidlig, i alle fall lenge før de var modne til ansvaret. Prevensjonsmidler ser ikke ut til å være en del av virkeligheten. Faren prøver så godt han kan å tjene penger som syngende kelner, men faller dypere og dypere ned i flasken. Han skildres likevel med stor kjærlighet og lite skam. Moren vasker og skrubber, lager forsonende fortellinger som skal gjøre det lettere å forsone seg med knappe måltider og er en overlever, i motsetning til den mer kunstneriske faren. Kjærligheten mellom familiemedlemmene er stor og jeg, som er forelder i en annen tid, blir uvilkårlig imponert over måten barna stiller opp for familien sin. Når de begynner å tjene penger er det selvsagt at nesten alt skal gå til familien. Det virker helt selvsagt.
Noen av de mest frodige personene i boka, er bipersoner. En tante som aldri har gått på skolen og er glad i den fysiske kjærligheten, skildres som et helt og levende menneske. Det er befriende Denne boka handler om levende mennesker som har vanskelige livsvilkår og som kjemper for å få det bedre, men det er ikke noe stakkarslig over dem.
Rent romanteknisk er boka langt fra perfekt, men som tidsbilde er den tankevekkende og absolutt interessant.
Moral: Ikke tro på kritikere
Jeg liker å lese krim når jeg flyr. Da blir jeg borte på en måte som gjør at jeg glemmer at jeg egentlig ikke synes det er så behagelig å være oppe i luften. Jeg har mine favoritter som Henning Mankell og Minette Walter, men blir helt overveldet over alle ukjente navn og glorete omslag i flyplassbokhandelens hyller, så det var fint å se at Harlan Coben: The Woods fikk fin kritikk i danske Weekendavisen. Da er den god nok, tenkte jeg. Det kan jo hende boka er akkurat det, altså god nok, men ikke for meg. Jeg hadde følelsen av å lese en actionfilm og ettersom actionfilmer ikke interesserer meg noe særlig, var ikke det noen veldig tilfredsstillende følelse. At helten i tillegg er en mann med et ego og en handlekraft som etter mitt syn hører hjemme i fantasy og ikke har noe å gjøre i det virkelige liv, gjorde ikke leseropplevelsen gladere.
Men hvis du liker pågående helter og actionfilmer, er dette kanskje krimen for deg. Hva den handlet om? Nei, det har jeg skyndt meg å glemme.
Men hvis du liker pågående helter og actionfilmer, er dette kanskje krimen for deg. Hva den handlet om? Nei, det har jeg skyndt meg å glemme.
lørdag 3. oktober 2009
Pamuk og Hamsun
Orhan Pamuks siste bok, utgitt i 2008 og oversatt til tysk samme år (men ennå ikke til norsk) heter "Das Museum der Unschuld". Jeg kjøpte den begeistret i Berlin og slo, etter å ha lest de innledende kapitlene, fast at her kommer en stor kjærlighetsroman, så jeg lot boka ligge i påvente av god tid og behov for store gleder. Derfor ble boka med på sommerferie. Og viste seg å være en uendelighetsaffære der tiden stod stille og stille og stille.
Ofte er Pamuk så tung å komme i inn i. Begynnelsen på "Mitt navn er karmosin" var, for eksempel, ugjennomtrengelig de fire første gangene. Denne gangen flyter det. Og bare tanken på en kjærlighetsroman fra denne forfatteren som jeg liker umåtelig godt på tross av at hans ugjennomtrengelighet, er herlig. Men denne gangen var det altså innledningen som var best. Hovedpersonen, bokas jeg, er en ung rikmann som skal forlove seg med en perfekt kvinne som han elsker. Likevel starter han et kjærlighetsforhold til en meget ung og fjern slektning. Dette kjærlighetsforholdet tar over livet hans på en måte som er så altoppslukende at jeg har problemer med å tro på det. Og tiden går og går, både i romanen og i sommerferien, mens handlingen står stille og ikke beveger seg av flekken mens jeg leser og blar og leser og blar.
I tillegg hadde jeg lånt Hamsuns "Mysterier" på lydbok, så i pausene jeg trengte fra Pamuk, hørte jeg opplesningen om den svært følsomme og forvirrede Nagel og hans bravader i en liten norsk kystby, bl.a. hans forelskelse i prestedatteren Dagny. Intensjonen var å sette meg litt mer inn i Hamsuns forfatterskap, som jeg aldri har vært noe begeistret for og som jeg derfor heller ikke har lest så mye av. I sommer har P2 sendt Olafr Havrevolds opplesning av "Sult" og, selvom jeg har hørt litt sporadisk, var det en fin opplevelse, en helt egen tone, en emosjonell forvirring som jeg hadde glede av.
Men to forelskede menn som ikke klarer å se eller forstå objektene de påstår seg å være forelsket i, er for mye, selv i en sommerferie. Nå er det kanskje lettvint å redusere begge bøkenes hovedpersoner til "forelskede menn", men det er de. De fanger seg selv i et nett av romantisk dill og fysisk begjær som jeg synes er ulidelig å lese om og høre på. Jeg får lyst på frisk luft og alminnelige hverdagstanker etter å ha forholdt meg til så mye opphøyet pladder. Det er mulig dette sier mer om meg enn om bøkene, men så er jo dette min bokblogg, da og ikke Verdens Litteraturhistorie.
Ofte er Pamuk så tung å komme i inn i. Begynnelsen på "Mitt navn er karmosin" var, for eksempel, ugjennomtrengelig de fire første gangene. Denne gangen flyter det. Og bare tanken på en kjærlighetsroman fra denne forfatteren som jeg liker umåtelig godt på tross av at hans ugjennomtrengelighet, er herlig. Men denne gangen var det altså innledningen som var best. Hovedpersonen, bokas jeg, er en ung rikmann som skal forlove seg med en perfekt kvinne som han elsker. Likevel starter han et kjærlighetsforhold til en meget ung og fjern slektning. Dette kjærlighetsforholdet tar over livet hans på en måte som er så altoppslukende at jeg har problemer med å tro på det. Og tiden går og går, både i romanen og i sommerferien, mens handlingen står stille og ikke beveger seg av flekken mens jeg leser og blar og leser og blar.
I tillegg hadde jeg lånt Hamsuns "Mysterier" på lydbok, så i pausene jeg trengte fra Pamuk, hørte jeg opplesningen om den svært følsomme og forvirrede Nagel og hans bravader i en liten norsk kystby, bl.a. hans forelskelse i prestedatteren Dagny. Intensjonen var å sette meg litt mer inn i Hamsuns forfatterskap, som jeg aldri har vært noe begeistret for og som jeg derfor heller ikke har lest så mye av. I sommer har P2 sendt Olafr Havrevolds opplesning av "Sult" og, selvom jeg har hørt litt sporadisk, var det en fin opplevelse, en helt egen tone, en emosjonell forvirring som jeg hadde glede av.
Men to forelskede menn som ikke klarer å se eller forstå objektene de påstår seg å være forelsket i, er for mye, selv i en sommerferie. Nå er det kanskje lettvint å redusere begge bøkenes hovedpersoner til "forelskede menn", men det er de. De fanger seg selv i et nett av romantisk dill og fysisk begjær som jeg synes er ulidelig å lese om og høre på. Jeg får lyst på frisk luft og alminnelige hverdagstanker etter å ha forholdt meg til så mye opphøyet pladder. Det er mulig dette sier mer om meg enn om bøkene, men så er jo dette min bokblogg, da og ikke Verdens Litteraturhistorie.
Ta meg sammen
Stabelen over bøker jeg har lest siden jeg skrev sist, er i ferd med å ta over skrivebordet. Motstanden mot å skrive bokblogg har vært stor lenge. Årsaken er, tror jeg, et krav jeg har stilt meg selv om å skrive saklig om bøkene, om å gi handlingsreferater og nøkterne kommentarer mens jeg egentlig og innerst er en dypt usaklig og subjektiv leser som lengter etter å skrive akkurat min mening om det jeg leser.
Ikke vet jeg hvor dette bærer, men nå skal jeg prøve igjen.
Ikke vet jeg hvor dette bærer, men nå skal jeg prøve igjen.
mandag 17. august 2009
Hysterisk
Kombinasjonen av Hamsuns "Mysterier" som lydbok og Orhan Pamuks siste "Das Museum der Unschuld" var litt for sterk for meg denne sommeren. Den ene overspente mannspersonene etter den andre og dertil menn som er helt ute av stand til å forstå kvinnene de tror de elsker. Voldsom kjærlighet, men objekter som forblir utydelige. Hjelp. Det er for mye for meg.
mandag 29. juni 2009
Ian McEwan: Amsterdam (1998)
Ian McEwan skriver fabelaktig godt. Nå har jeg lest såpass mange av bøkene hans at jeg ser at han har et tema han kretser om. Ofte skriver han om vellykkede middelklassemennesker som stilles overfor krevende moralske valg og feiler. De velger løsninger som er kortsiktige og tilsynelatende til fordel for dem selv, men som på lengre sikt er ødeleggende, både for individet og de som står nær. Det kan se ut som om McEwans prosjekt er å avsløre middelklassens livsudugelighet og egoisme, men han gjør det med en forståelse og et innenfraperspektiv som faktisk kan skape overbærenhet hos leseren på tross av hovedpersonenes feil og mangler.
I Amsterdam møtes to gamle venner i begravelsen til en kvinne de begge har elsket. Den ene, Clive, er komponist. Den andre, Vernon, er redaktør i en avis. Forfatteren lar oss følge dem i arbeidssituasjonen, der begge står overfor store utfordringer. Clive skal levere en komposisjon til feiringen av årtusenskiftet og Vernon har ansvaret for å snu et dalende avisopplag. Begge stilles overfor moralske dilemmaer knyttet til arbeidssituasjonene. Hvilke skal ikke røpes her, men de innebærer at vennskapet settes på en hard prøve.
Denne boka er ikke MeEwans beste. Det skyldes ikke språket, som er veldig godt og som suger leseren inn i teksten. Det er snarere slik at slutten ikke er helt troverdig. Den er i overkant dramatisk, i alle fall for min smak. Men er du som meg, nysgjerrig på alt denne mannen skriver, så les den for all del.
I Amsterdam møtes to gamle venner i begravelsen til en kvinne de begge har elsket. Den ene, Clive, er komponist. Den andre, Vernon, er redaktør i en avis. Forfatteren lar oss følge dem i arbeidssituasjonen, der begge står overfor store utfordringer. Clive skal levere en komposisjon til feiringen av årtusenskiftet og Vernon har ansvaret for å snu et dalende avisopplag. Begge stilles overfor moralske dilemmaer knyttet til arbeidssituasjonene. Hvilke skal ikke røpes her, men de innebærer at vennskapet settes på en hard prøve.
Denne boka er ikke MeEwans beste. Det skyldes ikke språket, som er veldig godt og som suger leseren inn i teksten. Det er snarere slik at slutten ikke er helt troverdig. Den er i overkant dramatisk, i alle fall for min smak. Men er du som meg, nysgjerrig på alt denne mannen skriver, så les den for all del.
lørdag 20. juni 2009
Markus Zusak: The Book Thief
Det skal være vanskelig å argumentere mot suksess. Denne boka har ligget månedsvis på bestsellerlista til The New York TImes og sikkert på mange andre lister, også. På forsiden på den utgaven jeg har lånt, står det trykt "The No. 1. International Bestseller". Men boka er likevel ikke særlig god.
Forfatteren, Markus Zusak, er en ung australer som har hørt noen historier fra annen verdenskrig fra sine foreldre som opplevde krigen i Europa. Disse har han kjedet sammen med en forestilling om at bøker kan ha en livreddende funksjon til en historie om en jentes oppvekst i sør-Tyskland i annen verdenskrig. Dessverre vet han ikke mye om hverken krigen eller sør-Tyskland, så bakgrunnen for selve historien blir overflatisk og fordummende. Å redusere nazismen til vold og jødeforfølgelse blir for enkelt. Jeg tok meg i å lengte etter Anna Seghers og andre forfattere som har maktet å skildre nazi-Tyskland innefra på en måte hvor folk blir troverdige og den nazistiske innflytelsen i samfunnet blir forståelig.
Historien om Liesel som blir "satt bort" til en fremmed familie og hennes oppvekst hos dem, er i seg selv helt i orden. At familien til å begynne med framstår som pappfigurer, slik at faren bare er god og moren bare banner, jenker seg litt til utover i boka. Men de fleste menneskene i boka er for endimensjonale til å være troverdige. Liesels kamp for å lære å lese er godt beskrevet, men mange av enkelthistoriene som boka er bygget opp av, blir for usannsynlige. Grepet med å la Døden være bokas "jeg" fungerer forsåvidt, men er et forslitt grep som sannsynligvis bare en veldig ung forfatter ville ha mot til å bruke.
Boka er ganske dårlig og den har solgt veldig godt. Jeg fikk låne den av en helt oppegående person som syntes den var veldig god. Jeg blir i stuss. Hvordan kan oppegående mennesker unngå å se at beskrivelsen av Nazityskland er overflatisk og fordomsfull? Fordi beskrivelsen passer inn i seierherrenes fordomsfulle beskrivelse av krigen? Av og til tenker jeg at sentimentalitet er en viktig ingrediens i bestselgere og andre bøker som får masseoppslutning, men så enkelt er det forhåpentligvis ikke. Denne boka er i alle fall sentimental så det holder: Den stakkars jenta som blir hundset, men likevel elsket, og som står alene, men full av kjærlighet tilbake. Huff.
Forfatteren, Markus Zusak, er en ung australer som har hørt noen historier fra annen verdenskrig fra sine foreldre som opplevde krigen i Europa. Disse har han kjedet sammen med en forestilling om at bøker kan ha en livreddende funksjon til en historie om en jentes oppvekst i sør-Tyskland i annen verdenskrig. Dessverre vet han ikke mye om hverken krigen eller sør-Tyskland, så bakgrunnen for selve historien blir overflatisk og fordummende. Å redusere nazismen til vold og jødeforfølgelse blir for enkelt. Jeg tok meg i å lengte etter Anna Seghers og andre forfattere som har maktet å skildre nazi-Tyskland innefra på en måte hvor folk blir troverdige og den nazistiske innflytelsen i samfunnet blir forståelig.
Historien om Liesel som blir "satt bort" til en fremmed familie og hennes oppvekst hos dem, er i seg selv helt i orden. At familien til å begynne med framstår som pappfigurer, slik at faren bare er god og moren bare banner, jenker seg litt til utover i boka. Men de fleste menneskene i boka er for endimensjonale til å være troverdige. Liesels kamp for å lære å lese er godt beskrevet, men mange av enkelthistoriene som boka er bygget opp av, blir for usannsynlige. Grepet med å la Døden være bokas "jeg" fungerer forsåvidt, men er et forslitt grep som sannsynligvis bare en veldig ung forfatter ville ha mot til å bruke.
Boka er ganske dårlig og den har solgt veldig godt. Jeg fikk låne den av en helt oppegående person som syntes den var veldig god. Jeg blir i stuss. Hvordan kan oppegående mennesker unngå å se at beskrivelsen av Nazityskland er overflatisk og fordomsfull? Fordi beskrivelsen passer inn i seierherrenes fordomsfulle beskrivelse av krigen? Av og til tenker jeg at sentimentalitet er en viktig ingrediens i bestselgere og andre bøker som får masseoppslutning, men så enkelt er det forhåpentligvis ikke. Denne boka er i alle fall sentimental så det holder: Den stakkars jenta som blir hundset, men likevel elsket, og som står alene, men full av kjærlighet tilbake. Huff.
torsdag 4. juni 2009
Zadie Smith: On Beauty
Når jeg velger reisebøker, altså bøker jeg kjøper på en reise,velger jeg gjerne enkle saker eller sugende tekster som gjør at jeg glemmer at jeg sitter på en flyplass og venter eller skal opp i lufta og ned igjen. Denne gangen fant jeg Zadie Smiths "On Beauty" hos Tanum på Gardermoen og ettersom jeg hadde stor glede av den forrige boka hennes om autografmannen og jeg mente å huske at Siri hadde anbefalt denne, kjøpte jeg den. Den har i det minste én god egenskap, den varte lenger enn en flyreise Oslo- London og en togreise Oslo-Swansea.
Boka har et rikt persongalleri. Den handler om to familier, med hovedfokus på familien Belsly som består av en svart amerikansk mor, en hvit engelsk far og tre barn som er på universitet og i high school. Familien Belsly er dominert av faren Howard som er en "liberal" i amerikansk terminologi, vi ville kanskje sagt venstrevridd. Howard er gjennomgående kritisk og ironisk. I følge konen sin tror han ikke på noe, han bare tar avstand fra. Som venstreintellektuell står han i sterk opposisjon til den vellykkete karibiske konservative intellektuelle Sir Montague Kipps som er overhode for den andre familien i boka. Monty Kipps har en hjemmegående kone, en sønn som er økonom og en svært vakker datter som studerer. Familienes liv veves inn i hverandres på uventet vis, med til dels katastrofale følger, ikke minst for den kritiske Howard Belsly.
Handlingen skal ikke røpes her. Den foregår i en liten universitetsby på USAs østkyst og i London. Zadie Smith er vokst opp i England og har åpenbart hatt et studieopphold på et amerikansk universitet, for det virker som hun beskriver miljøer hun kjenner innefra. Familiene står for veldig ulike syn på hva som er nødvendige for å styrke den svarte befolkningens plass i samfunnet, og ikke minst, i akademia. Boka beskriver disse diskusjonene godt uten å komme med konklusjoner. Den illustrerer også at det å være svart oppleves veldig ulikt, avhengig av om en er amerikaner eller engelsk-karibisk, arbeiderklasse eller middelklasse, utdannet eller ikke osv. Hvordan skal svarte mennesker kjempe sammen om felles mål når de lever så forskjellige liv at de faktisk ikke har de samme målene?
Maleren Rembrandt spiller en viktig rolle i boka. Howard Belsly er ute av seg over at Monty Kipps har utgitt en Rembrandt-analyse som får gode kritikker og selger bra før han selv ble ferdig med sin egen bok om Rembrandt. Belsly ønsker å fjerne Rembrandt-beundringen og vise at Rembrandt var en dyktig selger av en vare som det var marked for, ikke nødvendigvis en stor kunstner. Begreper som skjønnhet, jfr bokas tittel On Beauty, mener han er lite relevante der han finpusser sin akademiske kritikk. Forfatteren er åpenbart ikke enig i dette.
On Beauty byr på mye, men klarer ikke helt å knytte alle trådene til slutt. Zadie Smith skriver innledningsvis en takk til de som har hjulpet henne å kutte i teksten, men spørsmålet er om dette er gjort på bekostning av resultatet. Det er både personer her som ikke helt henger sammen eller som utvikler seg litt forunderlig, og historier som ikke helt får en slutt. Synd er det, for selv om jeg reiseleser fort og kanskje litt ukonsentrert, var det mye i denne boka som gav stoff til ettertanke, ikke minst blikkene inn i livene til alle de forskjellige svarte menneskene som er til stede i boka.
Boka har et rikt persongalleri. Den handler om to familier, med hovedfokus på familien Belsly som består av en svart amerikansk mor, en hvit engelsk far og tre barn som er på universitet og i high school. Familien Belsly er dominert av faren Howard som er en "liberal" i amerikansk terminologi, vi ville kanskje sagt venstrevridd. Howard er gjennomgående kritisk og ironisk. I følge konen sin tror han ikke på noe, han bare tar avstand fra. Som venstreintellektuell står han i sterk opposisjon til den vellykkete karibiske konservative intellektuelle Sir Montague Kipps som er overhode for den andre familien i boka. Monty Kipps har en hjemmegående kone, en sønn som er økonom og en svært vakker datter som studerer. Familienes liv veves inn i hverandres på uventet vis, med til dels katastrofale følger, ikke minst for den kritiske Howard Belsly.
Handlingen skal ikke røpes her. Den foregår i en liten universitetsby på USAs østkyst og i London. Zadie Smith er vokst opp i England og har åpenbart hatt et studieopphold på et amerikansk universitet, for det virker som hun beskriver miljøer hun kjenner innefra. Familiene står for veldig ulike syn på hva som er nødvendige for å styrke den svarte befolkningens plass i samfunnet, og ikke minst, i akademia. Boka beskriver disse diskusjonene godt uten å komme med konklusjoner. Den illustrerer også at det å være svart oppleves veldig ulikt, avhengig av om en er amerikaner eller engelsk-karibisk, arbeiderklasse eller middelklasse, utdannet eller ikke osv. Hvordan skal svarte mennesker kjempe sammen om felles mål når de lever så forskjellige liv at de faktisk ikke har de samme målene?
Maleren Rembrandt spiller en viktig rolle i boka. Howard Belsly er ute av seg over at Monty Kipps har utgitt en Rembrandt-analyse som får gode kritikker og selger bra før han selv ble ferdig med sin egen bok om Rembrandt. Belsly ønsker å fjerne Rembrandt-beundringen og vise at Rembrandt var en dyktig selger av en vare som det var marked for, ikke nødvendigvis en stor kunstner. Begreper som skjønnhet, jfr bokas tittel On Beauty, mener han er lite relevante der han finpusser sin akademiske kritikk. Forfatteren er åpenbart ikke enig i dette.
On Beauty byr på mye, men klarer ikke helt å knytte alle trådene til slutt. Zadie Smith skriver innledningsvis en takk til de som har hjulpet henne å kutte i teksten, men spørsmålet er om dette er gjort på bekostning av resultatet. Det er både personer her som ikke helt henger sammen eller som utvikler seg litt forunderlig, og historier som ikke helt får en slutt. Synd er det, for selv om jeg reiseleser fort og kanskje litt ukonsentrert, var det mye i denne boka som gav stoff til ettertanke, ikke minst blikkene inn i livene til alle de forskjellige svarte menneskene som er til stede i boka.
torsdag 28. mai 2009
Mer tysk
Max Frisch: Stiller
Suhrkamp 1954, 1973
Sist jeg var i Berlin, kjøpte jeg tre brukte pocketbøker i et antikvariat for til sammen fem euro. Antikvariatet hadde et stort utvalg av bøker jeg leste, eller tenkte jeg burde lese, da jeg var ung. Mye Sartre og Camus, men dem har jeg nå ikke tenkt å lese på tysk. Kanskje kom bøkene fra et dødsbo. I alle fall fant jeg Max Frisch´bok Stiller der og ettersom jeg bare har lest Homo Faber av Max Frisch og vet lite om ham, tenkte jeg det var en ide å lese den.
Max Frisch er, eller var, sveitser og ble født i 1911. Hovedproduksjonen hans var på 50-, 60- og 70-tallet. Denne boka er utgitt første gang i 1954 og er altså en tidlig bok i forfatterskapet.
Den handler om en mann, Mr. White, som blir tatt for å være en forsvunnet billedhugger, Herr Stiller og fengslet. Han blir konfrontert med Stillers kone, familie og venner, men insisterer på at han ikke er Stiller. Mens han er fengslet skriver han en slags dagbok om møtene med Stillers nettverk og om livet som fange. Spørsmålet om identitet er bokens grunntema: Hvem er jeg, hvem skulle jeg ønske jeg var og hvem vil jeg ihvertfall ikke være? I tillegg handler boka om et veldig spesielt kjærlighetsforhold, om mennesker som gjerne vil, men som ikke får det til.
Denne boka er etter mitt syn ikke helt vellykket. Den gode ideen om identitetsforvekslingen finner ikke riktig sin avslutning, eller kanskje det er riktig å si av slutningen blir tam og ikke så engasjerende. Før en kommer så langt har leseren imidlertid kunnet fryde seg over et av de mest avslørende kvinneportrettene jeg har hatt gleden av å lese. Stillers kone forteller mr. White om sitt liv med Stiller på en måte som utleverer henne, og en mengde andre selvopptatte kvinner, meg selv inkludert, i en vidunderlig perfid framstilling. Dessverre klarer ikke Frisch å holde tak i den innsikten om kvinnen som han selv har skrevet og roter, etter min mening, til portrettet av henne seinere i boka.
Der Uwe Timms språk lever og puster, skriver Max Frisch annerledes rett på sak, noe som av og til teksten et litt stivt preg. Som sagt klarer forfatteren heller ikke helt å få boka til å henge sammen, men av og til er det slik at en bok ikke trenger å være så vellykket for å være verdt å lese. Dette er en slik bok. Den er absolutt verdt å lese, men om den finnes på et språk du behersker nær deg, ja, se det vet jeg ikke.
Suhrkamp 1954, 1973
Sist jeg var i Berlin, kjøpte jeg tre brukte pocketbøker i et antikvariat for til sammen fem euro. Antikvariatet hadde et stort utvalg av bøker jeg leste, eller tenkte jeg burde lese, da jeg var ung. Mye Sartre og Camus, men dem har jeg nå ikke tenkt å lese på tysk. Kanskje kom bøkene fra et dødsbo. I alle fall fant jeg Max Frisch´bok Stiller der og ettersom jeg bare har lest Homo Faber av Max Frisch og vet lite om ham, tenkte jeg det var en ide å lese den.
Max Frisch er, eller var, sveitser og ble født i 1911. Hovedproduksjonen hans var på 50-, 60- og 70-tallet. Denne boka er utgitt første gang i 1954 og er altså en tidlig bok i forfatterskapet.
Den handler om en mann, Mr. White, som blir tatt for å være en forsvunnet billedhugger, Herr Stiller og fengslet. Han blir konfrontert med Stillers kone, familie og venner, men insisterer på at han ikke er Stiller. Mens han er fengslet skriver han en slags dagbok om møtene med Stillers nettverk og om livet som fange. Spørsmålet om identitet er bokens grunntema: Hvem er jeg, hvem skulle jeg ønske jeg var og hvem vil jeg ihvertfall ikke være? I tillegg handler boka om et veldig spesielt kjærlighetsforhold, om mennesker som gjerne vil, men som ikke får det til.
Denne boka er etter mitt syn ikke helt vellykket. Den gode ideen om identitetsforvekslingen finner ikke riktig sin avslutning, eller kanskje det er riktig å si av slutningen blir tam og ikke så engasjerende. Før en kommer så langt har leseren imidlertid kunnet fryde seg over et av de mest avslørende kvinneportrettene jeg har hatt gleden av å lese. Stillers kone forteller mr. White om sitt liv med Stiller på en måte som utleverer henne, og en mengde andre selvopptatte kvinner, meg selv inkludert, i en vidunderlig perfid framstilling. Dessverre klarer ikke Frisch å holde tak i den innsikten om kvinnen som han selv har skrevet og roter, etter min mening, til portrettet av henne seinere i boka.
Der Uwe Timms språk lever og puster, skriver Max Frisch annerledes rett på sak, noe som av og til teksten et litt stivt preg. Som sagt klarer forfatteren heller ikke helt å få boka til å henge sammen, men av og til er det slik at en bok ikke trenger å være så vellykket for å være verdt å lese. Dette er en slik bok. Den er absolutt verdt å lese, men om den finnes på et språk du behersker nær deg, ja, se det vet jeg ikke.
Tysktime
Uwe Timm: ROT
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003
Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.
Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.
Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.
Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.
Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003
Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.
Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.
Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.
Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.
Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.
mandag 4. mai 2009
Frans Kafka: Prosessen
Det hjalp da jeg leste etterordet og fikk vite at Kafka aldri var blitt ferdig med boka og dessuten hadde lagt den i en skuff fordi han ikke var fornøyd. Da gjorde det ikke så mye at ikke jeg var fornøyd, heller. Det er jo så sin sak å mislike en bok som er kanonisert som en av de virkelig store. Men sannheten er at jeg sleit meg gjennom, helt uten glede og begeistring.
Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.
Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.
Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?
Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.
Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.
Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?
tirsdag 28. april 2009
mandag 27. april 2009
Per Olov Enquist (2008): Ett annat liv, Norstedts, Stockholm
Ja, nå har også jeg lest Enquists selvbiografi. Boka har fått mye oppmerksomhet, spesielt har skildringene av forfatterens alkoholisme blitt framhevet. Den er utgitt på norsk og er akkurat i disse dager høytlesingsbok i P2. Men denne boka bør leses på originalspråket. Rent generelt har jeg vanskelig for å forstå behovet for å oversette bøker fra dansk og svensk. I dette tilfellet ville det være helt meningsløst. Enquists språkbeherskelse er suveren. Jeg opplever det som ordenes lyd klinger i ørene samtidig som øynene samler bokstaver til ord og setninger, dette er et fysisk språk som skaper en intens tilstedeværelse.
PO Enquist begynner med barndommen. Han vokser opp i et lite samfunn i nord-Sverige sammen med sin mor som er enke og dypt religiøs. Gutten lærer å forholde seg til, og tro på oppvekstmiljøets kristenfundamentalistiske svar på livets store spørsmål. Disse svarene synes han senere i livet er små svar på de store spørsmålene, små svar som ikke passer inn i den intellektuelle tankeverden som han via universitet og forfatterkarriere går inn i og er medskaper til.
Som sosialdemokrat og idrettsmann er PO Enquist en spesiell figur på den svenske venstresiden på 60- og 70-tallet. Han kaster seg ut i livet og beskriver mange av disse tiårenes stridigheter med høy temperatur. Personlig setter jeg stor pris på beskrivelsene fra Berlin og fra olympiaden i München. Han reiser mye og bor både i København, Paris og New York. I sistnevnte gir han en levende skildring av arbeidet med å sette opp et av teaterstykkene sine på Broadway. Etterhvert blir alkoholismen dominerende og bokas siste del omhandler kampen mot spriten, men før den tid gir han et levende bilde av mange av de viktige politiske debattene i broderlandet. Barn og familie tar ikke mye plass, -kattene får mer omtale, såvidt jeg kan se.
Jeg fikk lyst å lese mer Enquist av å lese selvbiografien. Det er vel den beste anbefaling boka kan få.
PO Enquist begynner med barndommen. Han vokser opp i et lite samfunn i nord-Sverige sammen med sin mor som er enke og dypt religiøs. Gutten lærer å forholde seg til, og tro på oppvekstmiljøets kristenfundamentalistiske svar på livets store spørsmål. Disse svarene synes han senere i livet er små svar på de store spørsmålene, små svar som ikke passer inn i den intellektuelle tankeverden som han via universitet og forfatterkarriere går inn i og er medskaper til.
Som sosialdemokrat og idrettsmann er PO Enquist en spesiell figur på den svenske venstresiden på 60- og 70-tallet. Han kaster seg ut i livet og beskriver mange av disse tiårenes stridigheter med høy temperatur. Personlig setter jeg stor pris på beskrivelsene fra Berlin og fra olympiaden i München. Han reiser mye og bor både i København, Paris og New York. I sistnevnte gir han en levende skildring av arbeidet med å sette opp et av teaterstykkene sine på Broadway. Etterhvert blir alkoholismen dominerende og bokas siste del omhandler kampen mot spriten, men før den tid gir han et levende bilde av mange av de viktige politiske debattene i broderlandet. Barn og familie tar ikke mye plass, -kattene får mer omtale, såvidt jeg kan se.
Jeg fikk lyst å lese mer Enquist av å lese selvbiografien. Det er vel den beste anbefaling boka kan få.
fredag 20. mars 2009
Og så var det Tore Renberg
Nå har jeg lest alle de tre bøkene i det som foreløpig er en trilogi om Jarle Klepp. Tore Renberg sier at han skal skrive om Jarle Klepp hele sitt liv, så det slutter vel ikke her. Men inntil videre har han skrevet "Mannen som elsket Yngve", som også er filmatisert, "Kompani Orheim" og, høstens bok, "Charlotte Isabel Hansen". Bøkene er åpenbart populære, for jeg måtte reservere dem på biblioteket for overhodet å få lånt dem.
Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.
Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.
Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.
Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.
Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.
Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.
Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.
Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.
mandag 9. mars 2009
Hvorfor Bragepris til årets Petterson?
Ja, hvorfor Bragepris til årets Petterson? Fordi han etter "Ut og stjæle hester" har blitt en ubestridt suksesshistorie? Nå har ikke jeg lest alle Bragepris-kandidatene, men det virker merkelig at "Jeg forbanner tiden elv" skal være det ypperste som er gitt ut av norsk skjønnlitteratur i 2008. Boka er, unnskyld uttrykket, flere hestehoder bak "Ut og stjæle hester".
Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.
Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.
Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.
Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.
Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.
Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.
Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.
Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.
tirsdag 3. mars 2009
Jørgen Norheim: Adjutanten
Jørgen Norheims Adjutanten handler om en prøyssisk militær som har tjent Keiser Wilhelm og som, etter dennes død, slår seg ned i et avsidesliggende hus høyt oppe i fjellsiden av en vestlandsfjord. Der bor han alene i hele etterkrigstiden, bare avbrutt av besøk om sommeren og av en og annen reise. Kontakten med omverdenen tvinger fram en smertefull gjennomgang av hva han har brukt livet sitt til, og fører til motstridende tanker om plikt og personlig ansvar. Forfatteren lar adjutanten knytte seg til den lille familien som eier gården han bor på. Slik får den yrkesmilitære, som har levd alene i alle år, komme så nær et familieliv som han ikke har vært det siden barneårene.
Jørgen Norheim skriver et levende og godt nynorsk. Han demonstrerer omfattende kunnskap om prøyssisk militærstrategi, om den første verdenskrigen, den russiske revolusjonen og andre historiske begivenheter som han lar adjutanten ta del i. Temaet for boka, forholdet mellom plikt og personlig ansvar, er absolutt interessant, men likevel er boka ikke helt vellykket. Jeg tror det skyldes at hovedpersonens utvikling ikke er helt overbevisende beskrevet. Det virker ikke sannsynlig at han er så avhengig av ytre personer i sitt indre oppgjør. Det samme indre oppgjøret mangler innimellom framdrift og blir ikke helt troverdig.
Jeg kan ikke tro annet enn at denne boka kunne vært blitt bedre med en strengere forlagskonsulent. Det mangler så lite på at den er helt vellykket.
Jørgen Norheim skriver et levende og godt nynorsk. Han demonstrerer omfattende kunnskap om prøyssisk militærstrategi, om den første verdenskrigen, den russiske revolusjonen og andre historiske begivenheter som han lar adjutanten ta del i. Temaet for boka, forholdet mellom plikt og personlig ansvar, er absolutt interessant, men likevel er boka ikke helt vellykket. Jeg tror det skyldes at hovedpersonens utvikling ikke er helt overbevisende beskrevet. Det virker ikke sannsynlig at han er så avhengig av ytre personer i sitt indre oppgjør. Det samme indre oppgjøret mangler innimellom framdrift og blir ikke helt troverdig.
Jeg kan ikke tro annet enn at denne boka kunne vært blitt bedre med en strengere forlagskonsulent. Det mangler så lite på at den er helt vellykket.
onsdag 11. februar 2009
J.M:G. Le Clézio: Gullfisken
I går leste jeg denne boka, som vel kan kalles en oppvekstroman. Den mannlige forfatteren beskriver livet til en jente fra Nord-Afrika, fra hun 6 år gammel blir røvet fra familien til hun blir en ung kvinne. Livet hennes er rått og voldsomt der hun forflytter seg i en liten by i Nord-Afrika og etterhvert til Frankrike. Det skjer noe hele tiden, hovedpersonen opplever opp- og nedturer og hun knytter seg til mennesker hun treffer underveis som deretter forsvinner ut av livet hennes. I perioder bor hun hos rike mennesker og hviler seg ut, i andre perioder er hun hektisk på farten i liv på samfunnets såkalte nederste hylle.
"Gullfisken" er en overlever, det som vi ville kalle et "løvetannbarn". Hun får litt skolegang og blir en ivrig leser av verdenslitteraturen. Hun møter en sangerinne, får litt musikkundervisning og blir profesjonell musiker. Dette blir ikke troverdig for meg. Forfatteren har diktet opp en historie som kan virke som en selvbiografi, men som mangler den selvrefleksjon som en forventer av en biografi. Som leser får vi være med på alt som skjer hovedpersonen Laila, men får ingen hjelp til å forstå henne. Hun forblir en uforståelig person for meg. Det kan selvsagt være min begrensning. Jeg ser ikke bort fra det. Likevel er jeg temmelig sikker på at det ikke kan være denne boka som har sørget for at Le Clézio fikk Nobelprisen i litteratur 2008.
søndag 8. februar 2009
Perselpolis
The Complete Persepolis er en tegneserieroman skrevet og tegnet av Marjane Satrapi fra Iran. Den er både en bok om hennes personlige utvikling og om Iran fra like før Sjahens fall til dagen i dag (nesten). Hun vokste opp i en familie som var i opposisjon til Sjahens styresett (og imperialistmaktene Storbritannia og USA som tok oljen) og etterhvert ble like mye i opposisjon til ayatollahenes regime. Både langs den individuelle og den politiske linjen er boka veldig interessant. Den er dessuten godt tegnet, og selv jeg, som i utgangspunktet ikke er noen ihuga tegneserieleser, er begeistret for hvordan tegninger og tekst bygger historien sammen. Denne boka sier mye om hvordan en tilpasser seg totalitære (og sikkert ikke-totalitære, for den saks skyld) regimer. Den gir liten grunn til optimisme, men det gjør den kanskje enda mer troverdig.
Jeg merker - med en viss glede - at denne boka har gjort meg mer interessert i Iran. Det er simpelthen fordi den engasjerte meg følelsesmessig og intellektuelt. Takk til Haakon som gav meg boka til jul. Og takk til Ellen Ememrentze som gav Sverre og meg filmen Persepolis. Selvom boka og filmen er laget av samme person, Marjane Satrapi, er de forskjellige og fyller hverandre ut på en fin måte.
torsdag 29. januar 2009
Huskehjelp
Jeg leser og leser. Og glemmer og glemmer. Nå har jeg laget denne bloggen for å dokumentere hva jeg leser og, om jeg er heldig, for å få noen tilbakemeldinger på det jeg skriver om det jeg leser.
Akkurat nå leser jeg The Complete Persepolis av den iranske tegneren Marjane Satrapi, en julegave fra svigersønn Haakon. Vi fikk også filmen Persepolis, som vi så på i julen, og det er faktisk spennende å lese boka etter filmen denne gangen. Boka utdyper. Jeg har aldri vært noen tegneserieleser, men er veldig begeistret. Fortellingen er tett og intens, og jeg lærer veldig mye om Iran uten at jeg trenger fokusere på annet enn å lese og oppleve.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
