J.M:G. Le Clézio: Gullfisken

I går leste jeg denne boka, som vel kan kalles en oppvekstroman. Den mannlige forfatteren beskriver livet til en jente fra Nord-Afrika, fra hun 6 år gammel blir røvet fra familien til hun blir en ung kvinne. Livet hennes er rått og voldsomt der hun forflytter seg i en liten by i Nord-Afrika og etterhvert til Frankrike. Det skjer noe hele tiden, hovedpersonen opplever opp- og nedturer og hun knytter seg til mennesker hun treffer underveis som deretter forsvinner ut av livet hennes. I perioder bor hun hos rike mennesker og hviler seg ut, i andre perioder er hun hektisk på farten i liv på samfunnets såkalte nederste hylle.

"Gullfisken" er en overlever, det som vi ville kalle et "løvetannbarn". Hun får litt skolegang og blir en ivrig leser av verdenslitteraturen. Hun møter en sangerinne, får litt musikkundervisning og blir profesjonell musiker. Dette blir ikke troverdig for meg. Forfatteren har diktet opp en historie som kan virke som en selvbiografi, men som mangler den selvrefleksjon som en forventer av en biografi. Som leser får vi være med på alt som skjer hovedpersonen Laila, men får ingen hjelp til å forstå henne. Hun forblir en uforståelig person for meg. Det kan selvsagt være min begrensning. Jeg ser ikke bort fra det. Likevel er jeg temmelig sikker på at det ikke kan være denne boka som har sørget for at Le Clézio fikk Nobelprisen i litteratur 2008.