Pamuk og Hamsun

Orhan Pamuks siste bok, utgitt i 2008 og oversatt til tysk samme år (men ennå ikke til norsk) heter "Das Museum der Unschuld". Jeg kjøpte den begeistret i Berlin og slo, etter å ha lest de innledende kapitlene, fast at her kommer en stor kjærlighetsroman, så jeg lot boka ligge i påvente av god tid og behov for store gleder. Derfor ble boka med på sommerferie. Og viste seg å være en uendelighetsaffære der tiden stod stille og stille og stille.

Ofte er Pamuk så tung å komme i inn i. Begynnelsen på "Mitt navn er karmosin" var, for eksempel, ugjennomtrengelig de fire første gangene. Denne gangen flyter det. Og bare tanken på en kjærlighetsroman fra denne forfatteren som jeg liker umåtelig godt på tross av at hans ugjennomtrengelighet, er herlig. Men denne gangen var det altså innledningen som var best. Hovedpersonen, bokas jeg, er en ung rikmann som skal forlove seg med en perfekt kvinne som han elsker. Likevel starter han et kjærlighetsforhold til en meget ung og fjern slektning. Dette kjærlighetsforholdet tar over livet hans på en måte som er så altoppslukende at jeg har problemer med å tro på det. Og tiden går og går, både i romanen og i sommerferien, mens handlingen står stille og ikke beveger seg av flekken mens jeg leser og blar og leser og blar.

I tillegg hadde jeg lånt Hamsuns "Mysterier" på lydbok, så i pausene jeg trengte fra Pamuk, hørte jeg opplesningen om den svært følsomme og forvirrede Nagel og hans bravader i en liten norsk kystby, bl.a. hans forelskelse i prestedatteren Dagny. Intensjonen var å sette meg litt mer inn i Hamsuns forfatterskap, som jeg aldri har vært noe begeistret for og som jeg derfor heller ikke har lest så mye av. I sommer har P2 sendt Olafr Havrevolds opplesning av "Sult" og, selvom jeg har hørt litt sporadisk, var det en fin opplevelse, en helt egen tone, en emosjonell forvirring som jeg hadde glede av.

Men to forelskede menn som ikke klarer å se eller forstå objektene de påstår seg å være forelsket i, er for mye, selv i en sommerferie. Nå er det kanskje lettvint å redusere begge bøkenes hovedpersoner til "forelskede menn", men det er de. De fanger seg selv i et nett av romantisk dill og fysisk begjær som jeg synes er ulidelig å lese om og høre på. Jeg får lyst på frisk luft og alminnelige hverdagstanker etter å ha forholdt meg til så mye opphøyet pladder. Det er mulig dette sier mer om meg enn om bøkene, men så er jo dette min bokblogg, da og ikke Verdens Litteraturhistorie.