Ian McEwan: Amsterdam (1998)

Ian McEwan skriver fabelaktig godt. Nå har jeg lest såpass mange av bøkene hans at jeg ser at han har et tema han kretser om. Ofte skriver han om vellykkede middelklassemennesker som stilles overfor krevende moralske valg og feiler. De velger løsninger som er kortsiktige og tilsynelatende til fordel for dem selv, men som på lengre sikt er ødeleggende, både for individet og de som står nær. Det kan se ut som om McEwans prosjekt er å avsløre middelklassens livsudugelighet og egoisme, men han gjør det med en forståelse og et innenfraperspektiv som faktisk kan skape overbærenhet hos leseren på tross av hovedpersonenes feil og mangler.

I Amsterdam møtes to gamle venner i begravelsen til en kvinne de begge har elsket. Den ene, Clive, er komponist. Den andre, Vernon, er redaktør i en avis. Forfatteren lar oss følge dem i arbeidssituasjonen, der begge står overfor store utfordringer. Clive skal levere en komposisjon til feiringen av årtusenskiftet og Vernon har ansvaret for å snu et dalende avisopplag. Begge stilles overfor moralske dilemmaer knyttet til arbeidssituasjonene. Hvilke skal ikke røpes her, men de innebærer at vennskapet settes på en hard prøve.

Denne boka er ikke MeEwans beste. Det skyldes ikke språket, som er veldig godt og som suger leseren inn i teksten. Det er snarere slik at slutten ikke er helt troverdig. Den er i overkant dramatisk, i alle fall for min smak. Men er du som meg, nysgjerrig på alt denne mannen skriver, så les den for all del.