Tysktime

Uwe Timm: ROT
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003

Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.

Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.

Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.

Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.

Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.