Tomas Espedal: Blond (1996)

Norsk litteratur interesserer meg ofte ikke. Når jeg er i mitt mest dømmende hjørne, sier jeg at det er fordi jeg er lei av gutters oppveksthistorier, og at jeg tror jeg vet det jeg trenger å vite om gutters oppvekst. Knausgård har jeg likevel lest med interesse, kanskje fordi han får fram forbindelsen mellom mannen og gutten? Nå har jeg skjønt at Tomas Espedal er det nye "must". På mitt lokale bibliotek var det bare én bok i hylla, og det var denne. Og gjett hva, den handlet om en gutts oppvekst.

I jakten på å dekke over min motvilje mot oppvekster, fant jeg dette utsagnet om Tomas Espedals forfatterskap på Wikipedia: "mest kjent for sine genrediffuse selvbiografiske og selvutleverende romaner". "Genrediffus", smak litt på det ordet, det er åpenbart noe som skal gjøre forfatteren vanskelig å plassere. Slik jeg leser Espedal, er det akkurat slik han vil ha det. Han forsøker å vende seg bort fra verden, i alle fall om vi skal ta ham på ordet i "Blond".

Boka er sannsynligvis selvbiografisk, og hvis den er det, er den helt klart selvutleverende. Mens jeg leste tenkte jeg at dette er en barndomsskildring der forfatteren tillater seg å skrive alle de svarte tankene som barn også har, men ikke får lov til å si. Det får barndommen til å stå fram som ganske uvanlig. Likevel mistenker jeg at barndommen hans ikke er så uvanlig, her er klassereiser og pretensjoner, og behov for å bli inkludert og godtatt av de som en vil henge med, men det er mange som har opplevd noe liknende. Det er også mange som har beskrevet slike sider ved oppvekstene sine slik at leseren knytter seg til menneskene, men slik er det ikke her. Dette er ikke mennesker å bli glad i. Det har neppe vært forfatterens ønske, heller.

Espedal skriver så skarpt og hardt om familierelasjonene at de faktisk blir utydelige, synes jeg. Det mangler kjøtt på beina. Beskrivelsene er harde som knokler, og påståelige. Portrettet av moren er nesten interessant, men jeg tar meg i å tenke at det kunne vært mye mer spennende om han ikke så henne utenfra, fra sønneperspektivet, hele tiden. Eller kanskje perspektivet er greit, men at det mangler noe, ja, altså, "kjøtt"?

"Blond" er Espedals femte bok. Og jeg som tenkte å si at den var grei som skriveøvelse, ettersom han åpenbart har skrevet gode bøker senere, i alle fall om vi skal tro kritikerne. Men fem bøker å øve seg på?

Jeg gir meg ikke. Espedal får flere sjanser.