Hvorfor Bragepris til årets Petterson?

Ja, hvorfor Bragepris til årets Petterson? Fordi han etter "Ut og stjæle hester" har blitt en ubestridt suksesshistorie? Nå har ikke jeg lest alle Bragepris-kandidatene, men det virker merkelig at "Jeg forbanner tiden elv" skal være det ypperste som er gitt ut av norsk skjønnlitteratur i 2008. Boka er, unnskyld uttrykket, flere hestehoder bak "Ut og stjæle hester".

Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.

Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.

Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.

Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.