Jørgen Norheim: Adjutanten

Jørgen Norheims Adjutanten handler om en prøyssisk militær som har tjent Keiser Wilhelm og som, etter dennes død, slår seg ned i et avsidesliggende hus høyt oppe i fjellsiden av en vestlandsfjord. Der bor han alene i hele etterkrigstiden, bare avbrutt av besøk om sommeren og av en og annen reise. Kontakten med omverdenen tvinger fram en smertefull gjennomgang av hva han har brukt livet sitt til, og fører til motstridende tanker om plikt og personlig ansvar. Forfatteren lar adjutanten knytte seg til den lille familien som eier gården han bor på. Slik får den yrkesmilitære, som har levd alene i alle år, komme så nær et familieliv som han ikke har vært det siden barneårene.

Jørgen Norheim skriver et levende og godt nynorsk. Han demonstrerer omfattende kunnskap om prøyssisk militærstrategi, om den første verdenskrigen, den russiske revolusjonen og andre historiske begivenheter som han lar adjutanten ta del i. Temaet for boka, forholdet mellom plikt og personlig ansvar, er absolutt interessant, men likevel er boka ikke helt vellykket. Jeg tror det skyldes at hovedpersonens utvikling ikke er helt overbevisende beskrevet. Det virker ikke sannsynlig at han er så avhengig av ytre personer i sitt indre oppgjør. Det samme indre oppgjøret mangler innimellom framdrift og blir ikke helt troverdig.

Jeg kan ikke tro annet enn at denne boka kunne vært blitt bedre med en strengere forlagskonsulent. Det mangler så lite på at den er helt vellykket.