torsdag 8. april 2010

Hvilepuls

Jeg leser mye fortere enn jeg skriver på denne bloggen. Det er vanskelig å finne et toneleie som både er morsomt å skrive og som kan interessere min ene følger og eventuelle andre som måtte lokkes inn på disse sidene. Men nå skal påskeferiens Parisbøker tilbake til biblioteket og det dytter meg i gang.

På yngste datters anbefaling har jeg lest Faiza (det skal være to prikker over i-en) Guènes bøker Kiffe kiffe i morgen og Siste runde på Balto. Forfatteren er veldig ung, hun utgav Kiffe kiffe i morgen som 19-åring i 2004. Siste runde på Balto kom på norsk i år. I februar var forfatteren på Litteraturhuset, men da sov jeg i timen.

Begge bøkene handler om mennesker i Paris´ forsteder, de såkalte banleiuene, som i våre medier først og fremst er presentert som innvandrertette problemområder. Guène presenterer i den første boka en ung jente av marokkansk bakgrunn og moren hennes i tiden etter at faren har forlatt dem for en ny kone som kanskje kan gi ham den etterlengtede sønnen. Den skildrer bokstavelig tap nød og sorg, bl.a. i nådeløse og ungdommelig krasse beskrivelser av sosialkuratorer, lærere og psykologer, men gir også håp om at endringer er mulige. Boka er lett og rask å lese på norsk. Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle vært god nok i fransk til å lese den på originalspråket, for oversettelsen tyder på at språket er et betydelig virkemiddel for å formidle livet som fattig i forstedene.

Siste runde på Balto viser at forfatteren har evnet å utvikle de litterære virkemidlene. Her er det flere fortellerstemmer som alle forteller i jeg-form, noe som gir en større fylde til fortellingen enn den enslige fortellerstemmen i den første boka. Også denne boka er kort, ca. 150 sider, og lett å lese. Balto er en bar i en forstad som er rammen for fortellingen. De forskjellige personene er levende mennesker som virker troverdige, selv om enkelte grenser til karikaturer. Handlingen er en slags krimgåte og boka er et artig alternativ til mainstream krim.Det skader jo heller ikke å få litt nærmere kjennskap til livet i forstedene samtidig som historien vikler seg ut, eller?