Frans Kafka: Prosessen

Det hjalp da jeg leste etterordet og fikk vite at Kafka aldri var blitt ferdig med boka og dessuten hadde lagt den i en skuff fordi han ikke var fornøyd. Da gjorde det ikke så mye at ikke jeg var fornøyd, heller. Det er jo så sin sak å mislike en bok som er kanonisert som en av de virkelig store. Men sannheten er at jeg sleit meg gjennom, helt uten glede og begeistring.

Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.

Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.

Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?