Jo Nesbø: Panserhjerte (2009)

Flyreiser er mine krimøyeblikk. Jeg trenger noe som får meg til å tenke på noe annet enn at jeg flyr. Derfor ble Panserhjerte med på tur denne gang. Tjukk bok på over 500 sider, men jeg bare MÅTTE lese mellom reisedagene, også, og da holdt den ikke en hel reise.

Nå har det seg slik at jeg, som umåtelig mange andre, er veldig svak for Harry Hole. Men i denne boka synes jeg han begynner å oppføre seg som en helt i en animasjonsfilm, en mann som ytre, fysisk smerte ikke biter på, en mann som tåler alt, en mann som ikke er laget av kjøtt og blod. I det hele tatt synes jeg dette blir mer action enn krim, mer blod og gørr og vakre kvinner enn utfordringer for intelligensen. Det er ingen tvil om at boka kan bli film, for å si det slik, for den virker nesten som en bok som er skrevet etter filmen. Kanskje har det kjørt en film i forfatterens hjerne mens han skrev.

Handlingen er kompleks og går over flere kontinenter. Harry elsker fortsatt Rakel og sønnen hennes, Oleg, men Nesbø plasserer en vakker politikvinne i armene hans, uansett. Denne vakre, og åpenbart intelligente og til og med intellektuelle, unge kvinnen har liten annen funksjon enn å være en brikke i mennenes maktspill. Man kunne unnet henne en bedre skjebne, ikke minst etter at Harry forlater henne fordi han ikke kan glemme Rakel. Sukk. Og nå som den vakre, unge og intelligente kvinnen hadde tilbudt ham å redde ham fra seg selv. Dobbeltsukk.

Jeg liker best bøker hvor jeg kan gjette litt selv, men når handlingen blir så kompleks som her, blir det vanskelig. Eller kanskje det er fordi Nesbø ikke helt klarer å framstille den komplekse handlingen slik at det blir mulig? Nesbø har skrevet veldig god prosa før, ikke minst i Rødstrupe, som jeg fortsatt synes er den beste av bøkene hans. Men her blir det mye plankekjøring, og lite kunst, for å få handlingen videre. Typegalleriet er fascinerende, men blir ofte nettopp bare typer. Hvorfor the bad guys holder til i Kripos og the good guys i Oslopolitiet er over meg. Jeg synes i det hele tatt kampen om å påvirke avgjørelser i Justisdepartementet virker litt søkt, men det kan jo tenkes at det er meg som er på jordet her og ikke Nesbø.

Og nei, jeg var ikke fornøyd denne gangen. Men det er det ingen som bryr seg om. De bare leser og leser Nesbø, og han kan le hele veien til banken.