Og så var det Tore Renberg

Nå har jeg lest alle de tre bøkene i det som foreløpig er en trilogi om Jarle Klepp. Tore Renberg sier at han skal skrive om Jarle Klepp hele sitt liv, så det slutter vel ikke her. Men inntil videre har han skrevet "Mannen som elsket Yngve", som også er filmatisert, "Kompani Orheim" og, høstens bok, "Charlotte Isabel Hansen". Bøkene er åpenbart populære, for jeg måtte reservere dem på biblioteket for overhodet å få lånt dem.

Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.

Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.

Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.

Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.