Max Frisch: Stiller
Suhrkamp 1954, 1973
Sist jeg var i Berlin, kjøpte jeg tre brukte pocketbøker i et antikvariat for til sammen fem euro. Antikvariatet hadde et stort utvalg av bøker jeg leste, eller tenkte jeg burde lese, da jeg var ung. Mye Sartre og Camus, men dem har jeg nå ikke tenkt å lese på tysk. Kanskje kom bøkene fra et dødsbo. I alle fall fant jeg Max Frisch´bok Stiller der og ettersom jeg bare har lest Homo Faber av Max Frisch og vet lite om ham, tenkte jeg det var en ide å lese den.
Max Frisch er, eller var, sveitser og ble født i 1911. Hovedproduksjonen hans var på 50-, 60- og 70-tallet. Denne boka er utgitt første gang i 1954 og er altså en tidlig bok i forfatterskapet.
Den handler om en mann, Mr. White, som blir tatt for å være en forsvunnet billedhugger, Herr Stiller og fengslet. Han blir konfrontert med Stillers kone, familie og venner, men insisterer på at han ikke er Stiller. Mens han er fengslet skriver han en slags dagbok om møtene med Stillers nettverk og om livet som fange. Spørsmålet om identitet er bokens grunntema: Hvem er jeg, hvem skulle jeg ønske jeg var og hvem vil jeg ihvertfall ikke være? I tillegg handler boka om et veldig spesielt kjærlighetsforhold, om mennesker som gjerne vil, men som ikke får det til.
Denne boka er etter mitt syn ikke helt vellykket. Den gode ideen om identitetsforvekslingen finner ikke riktig sin avslutning, eller kanskje det er riktig å si av slutningen blir tam og ikke så engasjerende. Før en kommer så langt har leseren imidlertid kunnet fryde seg over et av de mest avslørende kvinneportrettene jeg har hatt gleden av å lese. Stillers kone forteller mr. White om sitt liv med Stiller på en måte som utleverer henne, og en mengde andre selvopptatte kvinner, meg selv inkludert, i en vidunderlig perfid framstilling. Dessverre klarer ikke Frisch å holde tak i den innsikten om kvinnen som han selv har skrevet og roter, etter min mening, til portrettet av henne seinere i boka.
Der Uwe Timms språk lever og puster, skriver Max Frisch annerledes rett på sak, noe som av og til teksten et litt stivt preg. Som sagt klarer forfatteren heller ikke helt å få boka til å henge sammen, men av og til er det slik at en bok ikke trenger å være så vellykket for å være verdt å lese. Dette er en slik bok. Den er absolutt verdt å lese, men om den finnes på et språk du behersker nær deg, ja, se det vet jeg ikke.
torsdag 28. mai 2009
Tysktime
Uwe Timm: ROT
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003
Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.
Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.
Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.
Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.
Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003
Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.
Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.
Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.
Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.
Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.
mandag 4. mai 2009
Frans Kafka: Prosessen
Det hjalp da jeg leste etterordet og fikk vite at Kafka aldri var blitt ferdig med boka og dessuten hadde lagt den i en skuff fordi han ikke var fornøyd. Da gjorde det ikke så mye at ikke jeg var fornøyd, heller. Det er jo så sin sak å mislike en bok som er kanonisert som en av de virkelig store. Men sannheten er at jeg sleit meg gjennom, helt uten glede og begeistring.
Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.
Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.
Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?
Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.
Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.
Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?
Abonner på:
Innlegg (Atom)
