Og så var det Tore Renberg

Nå har jeg lest alle de tre bøkene i det som foreløpig er en trilogi om Jarle Klepp. Tore Renberg sier at han skal skrive om Jarle Klepp hele sitt liv, så det slutter vel ikke her. Men inntil videre har han skrevet "Mannen som elsket Yngve", som også er filmatisert, "Kompani Orheim" og, høstens bok, "Charlotte Isabel Hansen". Bøkene er åpenbart populære, for jeg måtte reservere dem på biblioteket for overhodet å få lånt dem.

Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.

Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.

Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.

Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.

Hvorfor Bragepris til årets Petterson?

Ja, hvorfor Bragepris til årets Petterson? Fordi han etter "Ut og stjæle hester" har blitt en ubestridt suksesshistorie? Nå har ikke jeg lest alle Bragepris-kandidatene, men det virker merkelig at "Jeg forbanner tiden elv" skal være det ypperste som er gitt ut av norsk skjønnlitteratur i 2008. Boka er, unnskyld uttrykket, flere hestehoder bak "Ut og stjæle hester".

Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.

Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.

Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.

Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.

Jørgen Norheim: Adjutanten

Jørgen Norheims Adjutanten handler om en prøyssisk militær som har tjent Keiser Wilhelm og som, etter dennes død, slår seg ned i et avsidesliggende hus høyt oppe i fjellsiden av en vestlandsfjord. Der bor han alene i hele etterkrigstiden, bare avbrutt av besøk om sommeren og av en og annen reise. Kontakten med omverdenen tvinger fram en smertefull gjennomgang av hva han har brukt livet sitt til, og fører til motstridende tanker om plikt og personlig ansvar. Forfatteren lar adjutanten knytte seg til den lille familien som eier gården han bor på. Slik får den yrkesmilitære, som har levd alene i alle år, komme så nær et familieliv som han ikke har vært det siden barneårene.

Jørgen Norheim skriver et levende og godt nynorsk. Han demonstrerer omfattende kunnskap om prøyssisk militærstrategi, om den første verdenskrigen, den russiske revolusjonen og andre historiske begivenheter som han lar adjutanten ta del i. Temaet for boka, forholdet mellom plikt og personlig ansvar, er absolutt interessant, men likevel er boka ikke helt vellykket. Jeg tror det skyldes at hovedpersonens utvikling ikke er helt overbevisende beskrevet. Det virker ikke sannsynlig at han er så avhengig av ytre personer i sitt indre oppgjør. Det samme indre oppgjøret mangler innimellom framdrift og blir ikke helt troverdig.

Jeg kan ikke tro annet enn at denne boka kunne vært blitt bedre med en strengere forlagskonsulent. Det mangler så lite på at den er helt vellykket.