Joyce Carol Oates: A Fair Maiden (2010)

Jeg skal innrømme å ha lese denne boka veldig fort. Undertittelen er "A tale of dark suspense", så jeg behandlet den litt som en krim og den kom liksom aldri til krimdelen. Derfor ble jeg nødt til å skynde på og ikke ergre meg over at Oates hadde skrevet enda en bok om en purung jente og en gammel mann. Ikke at det ergret meg at Oates hadde skrev om dette temaet, det var snarere en usigelig tretthet som falt over meg; at noen overhodet hadde skrevet en eneste bok til om en eldre herre som faller for en ung jente.

Men Mr. Kidder er ikke en helt alminnelig mann. Det er i det minste en fordel. Det er dessuten mye vi ikke får vite om ham, men som vi kan ane. I alle fall, han åpner nye verdener for Katya som har sommerjobb som barnepike i en kystby for velstående mennesker i New Jersey. Der hennes arbeidsgivere er oppkomlinger, representerer mr. Kidder gammel rikdom med et vakkert hus med havsutsikt, klassisk musikk - han spiller selvfølgelig utmerket selv - og kunst. Likevel påstår han at 16-årige Katya, som kommer fra et helt annet miljø, er hans "soulmate" etter å ha sett henne på gaten mens hun passet barn. Katya er en forsømt jente fra en familie som verken økonomisk og sosialt kan tilby henne stabilitet og trygghet, for slett ikke å snakke om kjærlighet. Forfatteren forteller en del om Katyas erfaringsverden, som er rå og brutal, og som står i en sterk kontrast til Mr. Kidders liv. Katya blir en tydelig person for leseren og det kjennes veldig bra. Likevel føler jeg at hun blir litt sjablongaktig, at hun framstilles slik en jente med hennes bakgrunn vanligvis oppfattes.

Krimelementet i boka kommer, selvom det kommer seint, så jeg skal ikke skrive mer om handlingen. For meg ble akkurat denne delen litt utroverdig. Katyas reaksjonsmønster fram til vendepunktet var forståelig for meg, men de reaksjonene som kommer på slutten, er vanskeligere å gripe. Men kannskje jeg leste for fort?

Mr. Kidder er en mann som er vant til å få det som han vil, virker det som. Samtidig er det en ensomhet over ham som gjør det forståelig at han knytter seg til Katya. Han har sympatiske sider, men er i bunn og grunn en svært egoistisk karakter. Jeg ville gjerne likt ham bedre.

Jeg er ikke noen ekspert på Oates, som har en omfattende produksjon bak seg og har vært nevnt som kandidat til Nobelprisen. Jeg kan likevel ikke tenke meg annet enn at hun har skrevet bedre bøker enn denne. Min tanke er at hun har hatt lyst til å gi sin egen vri på et slitent Lolitatema. Så er det bare det at jeg ikke synes hun får det helt til. Særlig bokas siste del etterlater for mange løse tråder og ulogiske spring. Men at dama kan skrive er det ikke tvil om. Noe annet ville vel være rart, også, så anerkjent som hun er.

Jeg har lest boka på engelsk. Likevel blir det bare terningkast tre.