Dette er en tidlig McEwan, en bok som imidlertid, lest i ettertid, henger tydelig sammen med andre han har skrevet. Stikkordet er moral. Hvor vanskelig er det ikke å omsette moralske holdninger til en fornuftig praksis når mennesker havner i uventede og til dels ekstreme situasjoner?
Hovedpersonen her er en ung engelskmann, en ingeniør, som sendes til Berlin på oppdrag fra britisk militær etterretning. Det har gått noen år siden andre verdenskrig er over, nå skal den ungemannen delta i den kalde krigen. Han blir involvert i et tunnellprosjekt der amerikanere og engelskmenn samarbeider om å avlytte russiske telefonlinjer. Både tunnellbyggingen og installasjonene beskrives detaljert, så for denne lite teknisk interesserte leseren ble første tredjedel av boka litt dryg. Morsomt er imidlertid beksrivelsene av engelskmenn og amerikanere, og ikke minst hvordan de ser på hverandre og hvilke samarbeidsproblemer som oppstår. Etterhvert blir boka også en kjærlighetsfortelling, fordi den unge engelskmannen treffer en litt eldre tysk kvinne og forelsker seg. Kjærlighetshistorien utvikler seg i en vev av etterretning og kald krig, men det er en person fra den tyske Marias fortid som skaper situasjonen som er bokas dramatiske høydepunkt, det som blir den moralske prøvelsen for vår hovedperson. Akkurat hva som skjer, skal selvsagt ikke røpes her. Etter en litt langsom start, tar spenningen seg absolutt opp på slutten. McEwan beskriver dessuten grusomheter så detaljert og nøyaktig at jeg måtte hoppe over noe av testen innimellom.
Når jeg synes at denne boka ikke kommer opp mot McEwans beste, skyldes det først og fremst strukturen og hvordan handlingsforløpet er organisert. Det tar tid å komme i gang, deretter er det relativt fredelig og rolig en lang stund før det voldsomme klimakset kommr. Språklig synes jeg også han er tammere, men det er kanskje ikke rettferig å måle ham mot ham selv på det beste?
Uansett, en stor takk til den gode venninnen som kom med boka og insisterte på at den burde stå i hyllene i Berlin. Med en biperson som bor i Nollendorfstrass 10, skulle det bare mangle (vi "bor" jo i nr. 28 i samme gate).
onsdag 24. november 2010
onsdag 17. november 2010
Jo Nesbø: Panserhjerte (2009)
Flyreiser er mine krimøyeblikk. Jeg trenger noe som får meg til å tenke på noe annet enn at jeg flyr. Derfor ble Panserhjerte med på tur denne gang. Tjukk bok på over 500 sider, men jeg bare MÅTTE lese mellom reisedagene, også, og da holdt den ikke en hel reise.
Nå har det seg slik at jeg, som umåtelig mange andre, er veldig svak for Harry Hole. Men i denne boka synes jeg han begynner å oppføre seg som en helt i en animasjonsfilm, en mann som ytre, fysisk smerte ikke biter på, en mann som tåler alt, en mann som ikke er laget av kjøtt og blod. I det hele tatt synes jeg dette blir mer action enn krim, mer blod og gørr og vakre kvinner enn utfordringer for intelligensen. Det er ingen tvil om at boka kan bli film, for å si det slik, for den virker nesten som en bok som er skrevet etter filmen. Kanskje har det kjørt en film i forfatterens hjerne mens han skrev.
Handlingen er kompleks og går over flere kontinenter. Harry elsker fortsatt Rakel og sønnen hennes, Oleg, men Nesbø plasserer en vakker politikvinne i armene hans, uansett. Denne vakre, og åpenbart intelligente og til og med intellektuelle, unge kvinnen har liten annen funksjon enn å være en brikke i mennenes maktspill. Man kunne unnet henne en bedre skjebne, ikke minst etter at Harry forlater henne fordi han ikke kan glemme Rakel. Sukk. Og nå som den vakre, unge og intelligente kvinnen hadde tilbudt ham å redde ham fra seg selv. Dobbeltsukk.
Jeg liker best bøker hvor jeg kan gjette litt selv, men når handlingen blir så kompleks som her, blir det vanskelig. Eller kanskje det er fordi Nesbø ikke helt klarer å framstille den komplekse handlingen slik at det blir mulig? Nesbø har skrevet veldig god prosa før, ikke minst i Rødstrupe, som jeg fortsatt synes er den beste av bøkene hans. Men her blir det mye plankekjøring, og lite kunst, for å få handlingen videre. Typegalleriet er fascinerende, men blir ofte nettopp bare typer. Hvorfor the bad guys holder til i Kripos og the good guys i Oslopolitiet er over meg. Jeg synes i det hele tatt kampen om å påvirke avgjørelser i Justisdepartementet virker litt søkt, men det kan jo tenkes at det er meg som er på jordet her og ikke Nesbø.
Og nei, jeg var ikke fornøyd denne gangen. Men det er det ingen som bryr seg om. De bare leser og leser Nesbø, og han kan le hele veien til banken.
Nå har det seg slik at jeg, som umåtelig mange andre, er veldig svak for Harry Hole. Men i denne boka synes jeg han begynner å oppføre seg som en helt i en animasjonsfilm, en mann som ytre, fysisk smerte ikke biter på, en mann som tåler alt, en mann som ikke er laget av kjøtt og blod. I det hele tatt synes jeg dette blir mer action enn krim, mer blod og gørr og vakre kvinner enn utfordringer for intelligensen. Det er ingen tvil om at boka kan bli film, for å si det slik, for den virker nesten som en bok som er skrevet etter filmen. Kanskje har det kjørt en film i forfatterens hjerne mens han skrev.
Handlingen er kompleks og går over flere kontinenter. Harry elsker fortsatt Rakel og sønnen hennes, Oleg, men Nesbø plasserer en vakker politikvinne i armene hans, uansett. Denne vakre, og åpenbart intelligente og til og med intellektuelle, unge kvinnen har liten annen funksjon enn å være en brikke i mennenes maktspill. Man kunne unnet henne en bedre skjebne, ikke minst etter at Harry forlater henne fordi han ikke kan glemme Rakel. Sukk. Og nå som den vakre, unge og intelligente kvinnen hadde tilbudt ham å redde ham fra seg selv. Dobbeltsukk.
Jeg liker best bøker hvor jeg kan gjette litt selv, men når handlingen blir så kompleks som her, blir det vanskelig. Eller kanskje det er fordi Nesbø ikke helt klarer å framstille den komplekse handlingen slik at det blir mulig? Nesbø har skrevet veldig god prosa før, ikke minst i Rødstrupe, som jeg fortsatt synes er den beste av bøkene hans. Men her blir det mye plankekjøring, og lite kunst, for å få handlingen videre. Typegalleriet er fascinerende, men blir ofte nettopp bare typer. Hvorfor the bad guys holder til i Kripos og the good guys i Oslopolitiet er over meg. Jeg synes i det hele tatt kampen om å påvirke avgjørelser i Justisdepartementet virker litt søkt, men det kan jo tenkes at det er meg som er på jordet her og ikke Nesbø.
Og nei, jeg var ikke fornøyd denne gangen. Men det er det ingen som bryr seg om. De bare leser og leser Nesbø, og han kan le hele veien til banken.
tirsdag 9. november 2010
Joyce Carol Oates: A Fair Maiden (2010)
Jeg skal innrømme å ha lese denne boka veldig fort. Undertittelen er "A tale of dark suspense", så jeg behandlet den litt som en krim og den kom liksom aldri til krimdelen. Derfor ble jeg nødt til å skynde på og ikke ergre meg over at Oates hadde skrevet enda en bok om en purung jente og en gammel mann. Ikke at det ergret meg at Oates hadde skrev om dette temaet, det var snarere en usigelig tretthet som falt over meg; at noen overhodet hadde skrevet en eneste bok til om en eldre herre som faller for en ung jente.
Men Mr. Kidder er ikke en helt alminnelig mann. Det er i det minste en fordel. Det er dessuten mye vi ikke får vite om ham, men som vi kan ane. I alle fall, han åpner nye verdener for Katya som har sommerjobb som barnepike i en kystby for velstående mennesker i New Jersey. Der hennes arbeidsgivere er oppkomlinger, representerer mr. Kidder gammel rikdom med et vakkert hus med havsutsikt, klassisk musikk - han spiller selvfølgelig utmerket selv - og kunst. Likevel påstår han at 16-årige Katya, som kommer fra et helt annet miljø, er hans "soulmate" etter å ha sett henne på gaten mens hun passet barn. Katya er en forsømt jente fra en familie som verken økonomisk og sosialt kan tilby henne stabilitet og trygghet, for slett ikke å snakke om kjærlighet. Forfatteren forteller en del om Katyas erfaringsverden, som er rå og brutal, og som står i en sterk kontrast til Mr. Kidders liv. Katya blir en tydelig person for leseren og det kjennes veldig bra. Likevel føler jeg at hun blir litt sjablongaktig, at hun framstilles slik en jente med hennes bakgrunn vanligvis oppfattes.
Krimelementet i boka kommer, selvom det kommer seint, så jeg skal ikke skrive mer om handlingen. For meg ble akkurat denne delen litt utroverdig. Katyas reaksjonsmønster fram til vendepunktet var forståelig for meg, men de reaksjonene som kommer på slutten, er vanskeligere å gripe. Men kannskje jeg leste for fort?
Mr. Kidder er en mann som er vant til å få det som han vil, virker det som. Samtidig er det en ensomhet over ham som gjør det forståelig at han knytter seg til Katya. Han har sympatiske sider, men er i bunn og grunn en svært egoistisk karakter. Jeg ville gjerne likt ham bedre.
Jeg er ikke noen ekspert på Oates, som har en omfattende produksjon bak seg og har vært nevnt som kandidat til Nobelprisen. Jeg kan likevel ikke tenke meg annet enn at hun har skrevet bedre bøker enn denne. Min tanke er at hun har hatt lyst til å gi sin egen vri på et slitent Lolitatema. Så er det bare det at jeg ikke synes hun får det helt til. Særlig bokas siste del etterlater for mange løse tråder og ulogiske spring. Men at dama kan skrive er det ikke tvil om. Noe annet ville vel være rart, også, så anerkjent som hun er.
Jeg har lest boka på engelsk. Likevel blir det bare terningkast tre.
Men Mr. Kidder er ikke en helt alminnelig mann. Det er i det minste en fordel. Det er dessuten mye vi ikke får vite om ham, men som vi kan ane. I alle fall, han åpner nye verdener for Katya som har sommerjobb som barnepike i en kystby for velstående mennesker i New Jersey. Der hennes arbeidsgivere er oppkomlinger, representerer mr. Kidder gammel rikdom med et vakkert hus med havsutsikt, klassisk musikk - han spiller selvfølgelig utmerket selv - og kunst. Likevel påstår han at 16-årige Katya, som kommer fra et helt annet miljø, er hans "soulmate" etter å ha sett henne på gaten mens hun passet barn. Katya er en forsømt jente fra en familie som verken økonomisk og sosialt kan tilby henne stabilitet og trygghet, for slett ikke å snakke om kjærlighet. Forfatteren forteller en del om Katyas erfaringsverden, som er rå og brutal, og som står i en sterk kontrast til Mr. Kidders liv. Katya blir en tydelig person for leseren og det kjennes veldig bra. Likevel føler jeg at hun blir litt sjablongaktig, at hun framstilles slik en jente med hennes bakgrunn vanligvis oppfattes.
Krimelementet i boka kommer, selvom det kommer seint, så jeg skal ikke skrive mer om handlingen. For meg ble akkurat denne delen litt utroverdig. Katyas reaksjonsmønster fram til vendepunktet var forståelig for meg, men de reaksjonene som kommer på slutten, er vanskeligere å gripe. Men kannskje jeg leste for fort?
Mr. Kidder er en mann som er vant til å få det som han vil, virker det som. Samtidig er det en ensomhet over ham som gjør det forståelig at han knytter seg til Katya. Han har sympatiske sider, men er i bunn og grunn en svært egoistisk karakter. Jeg ville gjerne likt ham bedre.
Jeg er ikke noen ekspert på Oates, som har en omfattende produksjon bak seg og har vært nevnt som kandidat til Nobelprisen. Jeg kan likevel ikke tenke meg annet enn at hun har skrevet bedre bøker enn denne. Min tanke er at hun har hatt lyst til å gi sin egen vri på et slitent Lolitatema. Så er det bare det at jeg ikke synes hun får det helt til. Særlig bokas siste del etterlater for mange løse tråder og ulogiske spring. Men at dama kan skrive er det ikke tvil om. Noe annet ville vel være rart, også, så anerkjent som hun er.
Jeg har lest boka på engelsk. Likevel blir det bare terningkast tre.
Vanskelig
Jeg synes det er vanskelig å finne en form på denne bloggen. Etterhvert som jeg skrev, oppdaget jeg at jeg var veldig subjektiv og kanskje ikke alltid gav leseren av bloggen en mulighet for å danne seg sin egen mening. På den andre siden, kanskje det er slik at det nettopp er en tydelig og personlig vurdering av en bok som gjør det lettere for leseren å ta et eget standpunkt? Dette klarer jeg ikke helt å finne ut av. Men jeg skal prøve litt igjen nå.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
