Betty Smith: A Tree Grows in Brooklyn

A Tree Grows in Brooklyn ble utgitt første gang i 1943 og er valgt som en av "The Books of the Century" av New Yorks Public Library. Den er en oppvekstroman som beskriver barndom og ungdom i en fattig familie i Brooklyn. Jeg-personen er en jente, eldste datter i en irsk-amerikansk familie med en musikalsk og tørt far og en en hardt arbeidende mor som holder sammen på det hele. Ikke akkurat en ukjent historie og kanskje heller ikke noen stor roman, men boka gir et tidsbilde fra fattigdommens Brooklyn i begynnelsen av forrige århundre som er interessant. Brooklyn er i dag chict, der bor Paul Auster og Siri Hustvedt og åpenbart også Aslak Nore, uten sammenlikning for øvrig, når han er i New York. Denne framtida er langt unna og helt utenfor forestillingsevnen til den lille familien som Betty Smith beskriver.

Fattigdom er ikke morsomt og den lille familiens strev for å overleve er imponerende, men naturlig nok krevende. Foreldrene ble foreldre altfor tidlig, i alle fall lenge før de var modne til ansvaret. Prevensjonsmidler ser ikke ut til å være en del av virkeligheten. Faren prøver så godt han kan å tjene penger som syngende kelner, men faller dypere og dypere ned i flasken. Han skildres likevel med stor kjærlighet og lite skam. Moren vasker og skrubber, lager forsonende fortellinger som skal gjøre det lettere å forsone seg med knappe måltider og er en overlever, i motsetning til den mer kunstneriske faren. Kjærligheten mellom familiemedlemmene er stor og jeg, som er forelder i en annen tid, blir uvilkårlig imponert over måten barna stiller opp for familien sin. Når de begynner å tjene penger er det selvsagt at nesten alt skal gå til familien. Det virker helt selvsagt.

Noen av de mest frodige personene i boka, er bipersoner. En tante som aldri har gått på skolen og er glad i den fysiske kjærligheten, skildres som et helt og levende menneske. Det er befriende Denne boka handler om levende mennesker som har vanskelige livsvilkår og som kjemper for å få det bedre, men det er ikke noe stakkarslig over dem.

Rent romanteknisk er boka langt fra perfekt, men som tidsbilde er den tankevekkende og absolutt interessant.

Moral: Ikke tro på kritikere

Jeg liker å lese krim når jeg flyr. Da blir jeg borte på en måte som gjør at jeg glemmer at jeg egentlig ikke synes det er så behagelig å være oppe i luften. Jeg har mine favoritter som Henning Mankell og Minette Walter, men blir helt overveldet over alle ukjente navn og glorete omslag i flyplassbokhandelens hyller, så det var fint å se at Harlan Coben: The Woods fikk fin kritikk i danske Weekendavisen. Da er den god nok, tenkte jeg. Det kan jo hende boka er akkurat det, altså god nok, men ikke for meg. Jeg hadde følelsen av å lese en actionfilm og ettersom actionfilmer ikke interesserer meg noe særlig, var ikke det noen veldig tilfredsstillende følelse. At helten i tillegg er en mann med et ego og en handlekraft som etter mitt syn hører hjemme i fantasy og ikke har noe å gjøre i det virkelige liv, gjorde ikke leseropplevelsen gladere.

Men hvis du liker pågående helter og actionfilmer, er dette kanskje krimen for deg. Hva den handlet om? Nei, det har jeg skyndt meg å glemme.

Pamuk og Hamsun

Orhan Pamuks siste bok, utgitt i 2008 og oversatt til tysk samme år (men ennå ikke til norsk) heter "Das Museum der Unschuld". Jeg kjøpte den begeistret i Berlin og slo, etter å ha lest de innledende kapitlene, fast at her kommer en stor kjærlighetsroman, så jeg lot boka ligge i påvente av god tid og behov for store gleder. Derfor ble boka med på sommerferie. Og viste seg å være en uendelighetsaffære der tiden stod stille og stille og stille.

Ofte er Pamuk så tung å komme i inn i. Begynnelsen på "Mitt navn er karmosin" var, for eksempel, ugjennomtrengelig de fire første gangene. Denne gangen flyter det. Og bare tanken på en kjærlighetsroman fra denne forfatteren som jeg liker umåtelig godt på tross av at hans ugjennomtrengelighet, er herlig. Men denne gangen var det altså innledningen som var best. Hovedpersonen, bokas jeg, er en ung rikmann som skal forlove seg med en perfekt kvinne som han elsker. Likevel starter han et kjærlighetsforhold til en meget ung og fjern slektning. Dette kjærlighetsforholdet tar over livet hans på en måte som er så altoppslukende at jeg har problemer med å tro på det. Og tiden går og går, både i romanen og i sommerferien, mens handlingen står stille og ikke beveger seg av flekken mens jeg leser og blar og leser og blar.

I tillegg hadde jeg lånt Hamsuns "Mysterier" på lydbok, så i pausene jeg trengte fra Pamuk, hørte jeg opplesningen om den svært følsomme og forvirrede Nagel og hans bravader i en liten norsk kystby, bl.a. hans forelskelse i prestedatteren Dagny. Intensjonen var å sette meg litt mer inn i Hamsuns forfatterskap, som jeg aldri har vært noe begeistret for og som jeg derfor heller ikke har lest så mye av. I sommer har P2 sendt Olafr Havrevolds opplesning av "Sult" og, selvom jeg har hørt litt sporadisk, var det en fin opplevelse, en helt egen tone, en emosjonell forvirring som jeg hadde glede av.

Men to forelskede menn som ikke klarer å se eller forstå objektene de påstår seg å være forelsket i, er for mye, selv i en sommerferie. Nå er det kanskje lettvint å redusere begge bøkenes hovedpersoner til "forelskede menn", men det er de. De fanger seg selv i et nett av romantisk dill og fysisk begjær som jeg synes er ulidelig å lese om og høre på. Jeg får lyst på frisk luft og alminnelige hverdagstanker etter å ha forholdt meg til så mye opphøyet pladder. Det er mulig dette sier mer om meg enn om bøkene, men så er jo dette min bokblogg, da og ikke Verdens Litteraturhistorie.

Ta meg sammen

Stabelen over bøker jeg har lest siden jeg skrev sist, er i ferd med å ta over skrivebordet. Motstanden mot å skrive bokblogg har vært stor lenge. Årsaken er, tror jeg, et krav jeg har stilt meg selv om å skrive saklig om bøkene, om å gi handlingsreferater og nøkterne kommentarer mens jeg egentlig og innerst er en dypt usaklig og subjektiv leser som lengter etter å skrive akkurat min mening om det jeg leser.

Ikke vet jeg hvor dette bærer, men nå skal jeg prøve igjen.