Ian McEwan skriver fabelaktig godt. Nå har jeg lest såpass mange av bøkene hans at jeg ser at han har et tema han kretser om. Ofte skriver han om vellykkede middelklassemennesker som stilles overfor krevende moralske valg og feiler. De velger løsninger som er kortsiktige og tilsynelatende til fordel for dem selv, men som på lengre sikt er ødeleggende, både for individet og de som står nær. Det kan se ut som om McEwans prosjekt er å avsløre middelklassens livsudugelighet og egoisme, men han gjør det med en forståelse og et innenfraperspektiv som faktisk kan skape overbærenhet hos leseren på tross av hovedpersonenes feil og mangler.
I Amsterdam møtes to gamle venner i begravelsen til en kvinne de begge har elsket. Den ene, Clive, er komponist. Den andre, Vernon, er redaktør i en avis. Forfatteren lar oss følge dem i arbeidssituasjonen, der begge står overfor store utfordringer. Clive skal levere en komposisjon til feiringen av årtusenskiftet og Vernon har ansvaret for å snu et dalende avisopplag. Begge stilles overfor moralske dilemmaer knyttet til arbeidssituasjonene. Hvilke skal ikke røpes her, men de innebærer at vennskapet settes på en hard prøve.
Denne boka er ikke MeEwans beste. Det skyldes ikke språket, som er veldig godt og som suger leseren inn i teksten. Det er snarere slik at slutten ikke er helt troverdig. Den er i overkant dramatisk, i alle fall for min smak. Men er du som meg, nysgjerrig på alt denne mannen skriver, så les den for all del.
mandag 29. juni 2009
lørdag 20. juni 2009
Markus Zusak: The Book Thief
Det skal være vanskelig å argumentere mot suksess. Denne boka har ligget månedsvis på bestsellerlista til The New York TImes og sikkert på mange andre lister, også. På forsiden på den utgaven jeg har lånt, står det trykt "The No. 1. International Bestseller". Men boka er likevel ikke særlig god.
Forfatteren, Markus Zusak, er en ung australer som har hørt noen historier fra annen verdenskrig fra sine foreldre som opplevde krigen i Europa. Disse har han kjedet sammen med en forestilling om at bøker kan ha en livreddende funksjon til en historie om en jentes oppvekst i sør-Tyskland i annen verdenskrig. Dessverre vet han ikke mye om hverken krigen eller sør-Tyskland, så bakgrunnen for selve historien blir overflatisk og fordummende. Å redusere nazismen til vold og jødeforfølgelse blir for enkelt. Jeg tok meg i å lengte etter Anna Seghers og andre forfattere som har maktet å skildre nazi-Tyskland innefra på en måte hvor folk blir troverdige og den nazistiske innflytelsen i samfunnet blir forståelig.
Historien om Liesel som blir "satt bort" til en fremmed familie og hennes oppvekst hos dem, er i seg selv helt i orden. At familien til å begynne med framstår som pappfigurer, slik at faren bare er god og moren bare banner, jenker seg litt til utover i boka. Men de fleste menneskene i boka er for endimensjonale til å være troverdige. Liesels kamp for å lære å lese er godt beskrevet, men mange av enkelthistoriene som boka er bygget opp av, blir for usannsynlige. Grepet med å la Døden være bokas "jeg" fungerer forsåvidt, men er et forslitt grep som sannsynligvis bare en veldig ung forfatter ville ha mot til å bruke.
Boka er ganske dårlig og den har solgt veldig godt. Jeg fikk låne den av en helt oppegående person som syntes den var veldig god. Jeg blir i stuss. Hvordan kan oppegående mennesker unngå å se at beskrivelsen av Nazityskland er overflatisk og fordomsfull? Fordi beskrivelsen passer inn i seierherrenes fordomsfulle beskrivelse av krigen? Av og til tenker jeg at sentimentalitet er en viktig ingrediens i bestselgere og andre bøker som får masseoppslutning, men så enkelt er det forhåpentligvis ikke. Denne boka er i alle fall sentimental så det holder: Den stakkars jenta som blir hundset, men likevel elsket, og som står alene, men full av kjærlighet tilbake. Huff.
Forfatteren, Markus Zusak, er en ung australer som har hørt noen historier fra annen verdenskrig fra sine foreldre som opplevde krigen i Europa. Disse har han kjedet sammen med en forestilling om at bøker kan ha en livreddende funksjon til en historie om en jentes oppvekst i sør-Tyskland i annen verdenskrig. Dessverre vet han ikke mye om hverken krigen eller sør-Tyskland, så bakgrunnen for selve historien blir overflatisk og fordummende. Å redusere nazismen til vold og jødeforfølgelse blir for enkelt. Jeg tok meg i å lengte etter Anna Seghers og andre forfattere som har maktet å skildre nazi-Tyskland innefra på en måte hvor folk blir troverdige og den nazistiske innflytelsen i samfunnet blir forståelig.
Historien om Liesel som blir "satt bort" til en fremmed familie og hennes oppvekst hos dem, er i seg selv helt i orden. At familien til å begynne med framstår som pappfigurer, slik at faren bare er god og moren bare banner, jenker seg litt til utover i boka. Men de fleste menneskene i boka er for endimensjonale til å være troverdige. Liesels kamp for å lære å lese er godt beskrevet, men mange av enkelthistoriene som boka er bygget opp av, blir for usannsynlige. Grepet med å la Døden være bokas "jeg" fungerer forsåvidt, men er et forslitt grep som sannsynligvis bare en veldig ung forfatter ville ha mot til å bruke.
Boka er ganske dårlig og den har solgt veldig godt. Jeg fikk låne den av en helt oppegående person som syntes den var veldig god. Jeg blir i stuss. Hvordan kan oppegående mennesker unngå å se at beskrivelsen av Nazityskland er overflatisk og fordomsfull? Fordi beskrivelsen passer inn i seierherrenes fordomsfulle beskrivelse av krigen? Av og til tenker jeg at sentimentalitet er en viktig ingrediens i bestselgere og andre bøker som får masseoppslutning, men så enkelt er det forhåpentligvis ikke. Denne boka er i alle fall sentimental så det holder: Den stakkars jenta som blir hundset, men likevel elsket, og som står alene, men full av kjærlighet tilbake. Huff.
torsdag 4. juni 2009
Zadie Smith: On Beauty
Når jeg velger reisebøker, altså bøker jeg kjøper på en reise,velger jeg gjerne enkle saker eller sugende tekster som gjør at jeg glemmer at jeg sitter på en flyplass og venter eller skal opp i lufta og ned igjen. Denne gangen fant jeg Zadie Smiths "On Beauty" hos Tanum på Gardermoen og ettersom jeg hadde stor glede av den forrige boka hennes om autografmannen og jeg mente å huske at Siri hadde anbefalt denne, kjøpte jeg den. Den har i det minste én god egenskap, den varte lenger enn en flyreise Oslo- London og en togreise Oslo-Swansea.
Boka har et rikt persongalleri. Den handler om to familier, med hovedfokus på familien Belsly som består av en svart amerikansk mor, en hvit engelsk far og tre barn som er på universitet og i high school. Familien Belsly er dominert av faren Howard som er en "liberal" i amerikansk terminologi, vi ville kanskje sagt venstrevridd. Howard er gjennomgående kritisk og ironisk. I følge konen sin tror han ikke på noe, han bare tar avstand fra. Som venstreintellektuell står han i sterk opposisjon til den vellykkete karibiske konservative intellektuelle Sir Montague Kipps som er overhode for den andre familien i boka. Monty Kipps har en hjemmegående kone, en sønn som er økonom og en svært vakker datter som studerer. Familienes liv veves inn i hverandres på uventet vis, med til dels katastrofale følger, ikke minst for den kritiske Howard Belsly.
Handlingen skal ikke røpes her. Den foregår i en liten universitetsby på USAs østkyst og i London. Zadie Smith er vokst opp i England og har åpenbart hatt et studieopphold på et amerikansk universitet, for det virker som hun beskriver miljøer hun kjenner innefra. Familiene står for veldig ulike syn på hva som er nødvendige for å styrke den svarte befolkningens plass i samfunnet, og ikke minst, i akademia. Boka beskriver disse diskusjonene godt uten å komme med konklusjoner. Den illustrerer også at det å være svart oppleves veldig ulikt, avhengig av om en er amerikaner eller engelsk-karibisk, arbeiderklasse eller middelklasse, utdannet eller ikke osv. Hvordan skal svarte mennesker kjempe sammen om felles mål når de lever så forskjellige liv at de faktisk ikke har de samme målene?
Maleren Rembrandt spiller en viktig rolle i boka. Howard Belsly er ute av seg over at Monty Kipps har utgitt en Rembrandt-analyse som får gode kritikker og selger bra før han selv ble ferdig med sin egen bok om Rembrandt. Belsly ønsker å fjerne Rembrandt-beundringen og vise at Rembrandt var en dyktig selger av en vare som det var marked for, ikke nødvendigvis en stor kunstner. Begreper som skjønnhet, jfr bokas tittel On Beauty, mener han er lite relevante der han finpusser sin akademiske kritikk. Forfatteren er åpenbart ikke enig i dette.
On Beauty byr på mye, men klarer ikke helt å knytte alle trådene til slutt. Zadie Smith skriver innledningsvis en takk til de som har hjulpet henne å kutte i teksten, men spørsmålet er om dette er gjort på bekostning av resultatet. Det er både personer her som ikke helt henger sammen eller som utvikler seg litt forunderlig, og historier som ikke helt får en slutt. Synd er det, for selv om jeg reiseleser fort og kanskje litt ukonsentrert, var det mye i denne boka som gav stoff til ettertanke, ikke minst blikkene inn i livene til alle de forskjellige svarte menneskene som er til stede i boka.
Boka har et rikt persongalleri. Den handler om to familier, med hovedfokus på familien Belsly som består av en svart amerikansk mor, en hvit engelsk far og tre barn som er på universitet og i high school. Familien Belsly er dominert av faren Howard som er en "liberal" i amerikansk terminologi, vi ville kanskje sagt venstrevridd. Howard er gjennomgående kritisk og ironisk. I følge konen sin tror han ikke på noe, han bare tar avstand fra. Som venstreintellektuell står han i sterk opposisjon til den vellykkete karibiske konservative intellektuelle Sir Montague Kipps som er overhode for den andre familien i boka. Monty Kipps har en hjemmegående kone, en sønn som er økonom og en svært vakker datter som studerer. Familienes liv veves inn i hverandres på uventet vis, med til dels katastrofale følger, ikke minst for den kritiske Howard Belsly.
Handlingen skal ikke røpes her. Den foregår i en liten universitetsby på USAs østkyst og i London. Zadie Smith er vokst opp i England og har åpenbart hatt et studieopphold på et amerikansk universitet, for det virker som hun beskriver miljøer hun kjenner innefra. Familiene står for veldig ulike syn på hva som er nødvendige for å styrke den svarte befolkningens plass i samfunnet, og ikke minst, i akademia. Boka beskriver disse diskusjonene godt uten å komme med konklusjoner. Den illustrerer også at det å være svart oppleves veldig ulikt, avhengig av om en er amerikaner eller engelsk-karibisk, arbeiderklasse eller middelklasse, utdannet eller ikke osv. Hvordan skal svarte mennesker kjempe sammen om felles mål når de lever så forskjellige liv at de faktisk ikke har de samme målene?
Maleren Rembrandt spiller en viktig rolle i boka. Howard Belsly er ute av seg over at Monty Kipps har utgitt en Rembrandt-analyse som får gode kritikker og selger bra før han selv ble ferdig med sin egen bok om Rembrandt. Belsly ønsker å fjerne Rembrandt-beundringen og vise at Rembrandt var en dyktig selger av en vare som det var marked for, ikke nødvendigvis en stor kunstner. Begreper som skjønnhet, jfr bokas tittel On Beauty, mener han er lite relevante der han finpusser sin akademiske kritikk. Forfatteren er åpenbart ikke enig i dette.
On Beauty byr på mye, men klarer ikke helt å knytte alle trådene til slutt. Zadie Smith skriver innledningsvis en takk til de som har hjulpet henne å kutte i teksten, men spørsmålet er om dette er gjort på bekostning av resultatet. Det er både personer her som ikke helt henger sammen eller som utvikler seg litt forunderlig, og historier som ikke helt får en slutt. Synd er det, for selv om jeg reiseleser fort og kanskje litt ukonsentrert, var det mye i denne boka som gav stoff til ettertanke, ikke minst blikkene inn i livene til alle de forskjellige svarte menneskene som er til stede i boka.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
