Sigrid Combüchen: Spill - en damroman (2010)

En god venninne landet denne boka en dag hun var innom. Den har ligget litt på nattbordet og ventet, men nå kom jeg i gang. Det har jeg hatt glede av. Denne dameromanen - jeg bare elsker at hun kaller den det - handler mest om kvinner, rettere sagt om Hedwig Carlsson som vokser opp i mellomkrigstidens Sverige. Men perspektivet endres hele tiden underveis, forfatteren lar den gamle Hedwig komme inn i historien tidlig i romanen mens hun beskriver Hedwigs ungdomstid og tidlige seksuelle erfaringer helt til slutt. Dessuten utgjør forholdet mellom den eldre Hedwig og forfatteren en egen historie. Det er flere historier i historien og vanskelig å vite om noe, eller hva som er dokumentarisk mens annet er funnet på. Forfatteren garderer seg imidlertid på siste side der hun skriver: "I denna roman är allt fiktion, personer, trädgårdar, hus, även "jag". Men den blå timmen på Finngatan eksisterer."

Noen av grunnene til at jeg elsker at boka er en dameroman, er de utførlige beskrivelsene av klær - og ikke hvilke som helst - og av vær, planter, utsikter osv, akkurat slik jeg og inntil flere av venninnene mine selv snakker, og sannsynligvis oppfatter verden. Jeg skal på ingen måte påstå at dette er spesifikt kvinnelig i en biologisk forstand, men i alle fall gjenkjennelig i en kulturell forstand. Om ikke annet skriver hun slik at jeg kjenner tankesettet veldig godt igjen, selv om hovedpersonen Hedwig på mange måter står meg veldig fjernt.

Innimellom er språket så levende at det gjør godt. Forfatteren varierer formen mye. Det er ikke alltid så lett å se begrunnelsen, men det gjør ikke noe, synes jeg, for den tekstlige variasjonen er med på å skape et liv i boken som jeg liker. Komposisjonen er også tilsynelatende løs, men det er faktisk noe av bokas sjarm.
Som du skjønner, jeg er sjarmert.