Carl Frode Tiller: Bipersonar (2003

I mitt forsøk på å følge bittelite grann med hva som skjer i andedammen, har jeg nå nådd Carl Frode Tiller. Han fikk P2-lytternes pris for Innsirkling 2 i år, og selvom jeg fortsatt er snurt fordi jeg ikke ble valgt ut til juryen, - Tiller skulle det være. På biblioteket hadde de bare Bipersonar i hylla, men det gjør ingenting. Du verden for en forfatter! Han skriver skjorta av de aller fleste. Foreløpig leder han 1-0 på Espedal (jada, jeg vet at dette er barnslig). Jeg står nå på venteliste til Innsirkling og Innsirkling 2, og venter med spenning.

I boka skriver forskjellige personer om seg og sitt liv, men felles for fortellerne er deres relasjon til Thomas Isaksen. Alle skriver i jeg-person. Fortellerne er sønner, bror og svigerfar, og dessuten forfatteren Arnt. På et tidspunkt sier Thomas Isaksen at han føler seg som en biperson i sitt eget liv, noe som får Arnt til å gremme seg over banaliteten i utsagnet, men som likevel framstår som sant. Alle som skriver er bipersoner i Thomas sitt liv, men flere av dem, særlig sønnen Peter, ser ut til å ha tatt over mye av livet til faren.

Dette er langt fra en lystig bok. Den er slett ikke å anbefale for den som ikke liker alvor, for ikke å si tungsinn. Selv ble jeg nedtrykt av å lese den, direkte tung. Boka går på innsiden av menneskene og det er ikke så vakkert at det gjør noe, men sannferdig virker det. Tiller skriver delvis om hva som skjer, og delvis rene tankestrømmer. Felles for flere av personene er at de gjennomskuer og ser det problematiske ved egne handlinger, men ikke makter å endre handlingsmønster. Uansett, det er fabelaktig godt skrevet. Mange lange setninger, dvs. mer presist at mange setninger i tankestrømmene er delt med komma. Dette gir både intensitet og flyt. Peters kapitler har konsekvent liten forbokstav i begynnelsen av setningene.

Det står i omslagsteksten om forfatteren at han også spiller i band. Thomas Isaksen sin musikalitet og det livsnødvendige ved å spille for ham, er veldig fint beskrevet.

Min eneste innvendig mot boka er innlemmingen av forfatterens alter ego, Arnt. Ikke at kapitlene med Arnt er dårlige, tvertimot, men kunstgrepet med å innføre et metanivå der Thomas Isaksen både eksisterer i Arnts liv og som en figur i den boka om skyld som Arnt sliter med å avslutte, er og blir et kunstgrep. Forresten, en liten innvending til. Peter, den yngste sønnen, sliter med livet og med å tilpasse seg. Hvor sannsynlig er det at han tenker slik Tiller lar ham gjøre? Jeg tvilte mens jeg leste, må jeg innrømme og da sendte jeg en tanke til Per Petterson som er så utrolig god til å skrive slik at de ordløse guttene og mennene, både virker ordløse og forståelige. - Men det er ikke en viktig innvending mot boka.

Alvoret i boka kommer fra alvoret i personenes liv. En av grunnene til å bli nedtrykt av denne boka, er at det kjennes så sant. Akkurat så sant er det mistrøstige ved våre liv. Jeg skjønner godt at prisene regner over denne forfatteren.

Julia Child with Alex Prud´homme: My Life in France (2009)

Det ligger fortsatt en bunke med ubeskrevne bøker på hylla ved pcen. De er ikke helt ferske lenger, men jeg har forbannet meg på at jeg skal skrive om dem.

Filmen Julie & Julia er heller ikke helt fersk. Rammen om fortellingen er at Julie bestemmer seg for å lage en av Julia Childs matretter hver dag og blogge om det. - Og dermed forvandler livet hennes seg, naturligvis... Julia Child er det amerikanske TV-kjøkkenets mor og litt av en dame. I filmen spilles hun av Mery Streep.

Virkelighetens Julia Child bodde mange år i Frankrike og satte seg inn i det klassiske, franske kjøkkenet på en måte som ikke kan kalles annet enn imponerende. Hun forsker og systematiserer matretter, etter at hun har lært seg det grunnleggende av gode paris-kokker. Etter flere års utarbeiding og gjennomprøving av oppskrifter gav hun ut en matklassiker (i USA) som "Mastering the Art of French Cooking" sammen med to franske venninner. Seinere kom en rekke kokebøker, først "The French Chef Cookbook" og seinere en rekke med navnet hennes i tittelen. Julia Child ble merkevare.

Denne boka handler om årene i Frankrike. Det er litt heftig å lage bok med og om en dame på nittien, slik Alex Prudhomme har gjort, og det er ikke fritt for at det går an å merke at kildene delvis er skriftlige, delvis har tørket litt ut. Særlig går dette ut over beskrivelsene av andre mennesker, som framstår litt grunnere enn jeg antar de har vært. Selv sitter jeg igjen med to hovedinntrykk: For det første synes jeg det var veldig interessant å se hvordan Julia Child bruker matinteressen til å skape seg et eget liv i sin tilværelse som "medbrakt" hustru til en mann som jobbet på amerikanske informasjonskontor i Frankrike. Slike kontor var det mange av etter annen verdenskrig. For det andre synes jeg skildringen av hvordan mannen hennes, Paul Child, ble rammet yrkesmessig av McCarthy-periodens paranoide kommunistangst, er interessant. Men disse poengene er neppe bokas hovedanliggende. Den viser snarere hvordan en intens og systematisk person - med et åpent sinn og en god ektefelle - kan snuble seg til en karriere. - Og så handler det om mat, naturligvis. På mange måter dokumenterte Julia Child det klassiske franske kjøkkenet like før det forsvant. All ære til henne.

Tomas Espedal: Blond (1996)

Norsk litteratur interesserer meg ofte ikke. Når jeg er i mitt mest dømmende hjørne, sier jeg at det er fordi jeg er lei av gutters oppveksthistorier, og at jeg tror jeg vet det jeg trenger å vite om gutters oppvekst. Knausgård har jeg likevel lest med interesse, kanskje fordi han får fram forbindelsen mellom mannen og gutten? Nå har jeg skjønt at Tomas Espedal er det nye "must". På mitt lokale bibliotek var det bare én bok i hylla, og det var denne. Og gjett hva, den handlet om en gutts oppvekst.

I jakten på å dekke over min motvilje mot oppvekster, fant jeg dette utsagnet om Tomas Espedals forfatterskap på Wikipedia: "mest kjent for sine genrediffuse selvbiografiske og selvutleverende romaner". "Genrediffus", smak litt på det ordet, det er åpenbart noe som skal gjøre forfatteren vanskelig å plassere. Slik jeg leser Espedal, er det akkurat slik han vil ha det. Han forsøker å vende seg bort fra verden, i alle fall om vi skal ta ham på ordet i "Blond".

Boka er sannsynligvis selvbiografisk, og hvis den er det, er den helt klart selvutleverende. Mens jeg leste tenkte jeg at dette er en barndomsskildring der forfatteren tillater seg å skrive alle de svarte tankene som barn også har, men ikke får lov til å si. Det får barndommen til å stå fram som ganske uvanlig. Likevel mistenker jeg at barndommen hans ikke er så uvanlig, her er klassereiser og pretensjoner, og behov for å bli inkludert og godtatt av de som en vil henge med, men det er mange som har opplevd noe liknende. Det er også mange som har beskrevet slike sider ved oppvekstene sine slik at leseren knytter seg til menneskene, men slik er det ikke her. Dette er ikke mennesker å bli glad i. Det har neppe vært forfatterens ønske, heller.

Espedal skriver så skarpt og hardt om familierelasjonene at de faktisk blir utydelige, synes jeg. Det mangler kjøtt på beina. Beskrivelsene er harde som knokler, og påståelige. Portrettet av moren er nesten interessant, men jeg tar meg i å tenke at det kunne vært mye mer spennende om han ikke så henne utenfra, fra sønneperspektivet, hele tiden. Eller kanskje perspektivet er greit, men at det mangler noe, ja, altså, "kjøtt"?

"Blond" er Espedals femte bok. Og jeg som tenkte å si at den var grei som skriveøvelse, ettersom han åpenbart har skrevet gode bøker senere, i alle fall om vi skal tro kritikerne. Men fem bøker å øve seg på?

Jeg gir meg ikke. Espedal får flere sjanser.