Undertittelen på Swimming Lessons er "and Other Stories from Firozsha Bay". Denne bukta ligger i Mumbai, der forfatteren også er født og oppvokst. Fortellingene utspiller seg i og rundt et boligkompleks nær Firozsha Bay. Alle som bor i bygningen tilhører minoriteten Parsi, og utgjør bl.a. derfor en øy for seg selv i den veldig store byen. Hver fortelling handler om en eller flere av menneskene som bor i bygningen og kan stå for seg selv, men etterhvert som lesningen skrider framover, fletter historiene seg mer og mer sammen. Fra å være selvstendige noveller, blir de mer og mer elementer i en grupperoman. Det gjør faktisk lesningen mer tilfredsstillende, etter min mening. I bokas siste del trer forfatteren selv også tydelig fram. Han har flyttet til Canada for å studere og leseren får glimt inn i hans delvis trøstesløse immigranttilværelse.
Det er vanskelig å si hvor mye som er biografisk og hvor mye som er fiksjon i denne boka, men det spiller ikke noen rolle for akkurat denne leseren, i alle fall. Fortellingene er godt skrevet, - menneskene avsløres i all sin svakhet, men på en varm og kjærlig måte. På tross av at Parsi-tilhengerne opplever seg selv som spesielle, ser vi som lesere fort at de er akkurat like sammensatte, latterlige og smålige som alle oss andre.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er svak for indiske bøker, og i særdeleshet for Rohinton Mistry. Et av lesningens privilegier er å komme på innsiden av andres hoder, og å være på innsiden av Mistrys gir både glede og ny kunnskap. Jeg lærer masse om India samtidig som jeg fryder meg over gode menneskeskildringer og fabelaktige fortellinger. Denne anbefaler jeg altså gjerne-
mandag 4. juli 2011
Carl Frode Tiller: Innsirkling (2007) og Innsirkling 2 (2010)
Som nyfrelst Tillerfan hadde jeg store forventninger og det skal man som kjent ikke ha, for da er det så lett å bli skuffet. Og skuffet ble jeg faktisk. Innledningsvis fordi oppbyggingen av bøkene er nesten helt lik den som imponerte meg slik i "Bipersonar": Hver bok er ført i pennen av tre ulike stemmer. Delvis henvender de seg i brevs form til hovedpersonen David, som skal ha fått hukommelsessvikt og trenger innspill fra folk som har kjent ham for å få greie på hvem han er og har vært. Sammen med brevene er det fortellinger - i jegform - om de skrivendes nåværende liv. Slik blir mange ulike fasetter ved Davids barndom og ungdom belyst, og ikke minst, hans familiehistorie. Likevel føler jeg ikke at jeg blir bedre kjent med David. Beretningene spriker for mye til det. - Og så ble jeg kanskje skuffet over at forfatteren brukte det sammen fortellertekniske grepet som tidligere.
Tiller skriver veldig godt. Jeg vet ingen andre som er så god til å beskrive alle de små situasjonene og reaksjonene som oppstår mellom mennesker i det helt alminnelige hverdagslivet. Men selv disse "gjennomlysningene" av det trivielle, som riktignok er mesterlig gjort, kan det bli for mye av, og det synes jeg faktisk at det blir. Dessuten er jeg usikker på om refleksjonsnivået til "bølla" Tom Roger er så høyt som forfatteren legger opp til. Her må jeg gjenta kritikken fra lesningen av Bipersoner; det er så tydelig at det er forfatteren og ikke personen Tom Roger, som er så velformulert og ettertenksom. Personen er troverdig i sine handlinger, men ikke i sine refleksjoner over handlingene, synes jeg. Samtidig må jeg legge til at det er i skildringene av Tom Roger og hans relasjoner til sine nærmeste, at jeg kjenner at boka suger meg inn. Det er en kombinasjon av ubehag og fascinasjon der, som er veldig godt beskrevet.
På en måte opplever jeg bøkene mer som en psykologisering av hovedpersonen David enn som en beretning om ham. Det er vel ikke nødvendigvis noen motsetning mellom de to, men her synes jeg det blir for mye om hva som forårsaker hva.
Ingen Bragepris fra meg, altså, men jeg gleder meg likevel til Innsirkling 3, som vel må være på vei? 2012? Slutten på Innsirkling 2 er såpass dramatisk at det kan kommer til å skje noe spennende i Innsirkling 3, tror jeg.
Tiller skriver veldig godt. Jeg vet ingen andre som er så god til å beskrive alle de små situasjonene og reaksjonene som oppstår mellom mennesker i det helt alminnelige hverdagslivet. Men selv disse "gjennomlysningene" av det trivielle, som riktignok er mesterlig gjort, kan det bli for mye av, og det synes jeg faktisk at det blir. Dessuten er jeg usikker på om refleksjonsnivået til "bølla" Tom Roger er så høyt som forfatteren legger opp til. Her må jeg gjenta kritikken fra lesningen av Bipersoner; det er så tydelig at det er forfatteren og ikke personen Tom Roger, som er så velformulert og ettertenksom. Personen er troverdig i sine handlinger, men ikke i sine refleksjoner over handlingene, synes jeg. Samtidig må jeg legge til at det er i skildringene av Tom Roger og hans relasjoner til sine nærmeste, at jeg kjenner at boka suger meg inn. Det er en kombinasjon av ubehag og fascinasjon der, som er veldig godt beskrevet.
På en måte opplever jeg bøkene mer som en psykologisering av hovedpersonen David enn som en beretning om ham. Det er vel ikke nødvendigvis noen motsetning mellom de to, men her synes jeg det blir for mye om hva som forårsaker hva.
Ingen Bragepris fra meg, altså, men jeg gleder meg likevel til Innsirkling 3, som vel må være på vei? 2012? Slutten på Innsirkling 2 er såpass dramatisk at det kan kommer til å skje noe spennende i Innsirkling 3, tror jeg.
tirsdag 5. april 2011
Sigrid Combüchen: Spill - en damroman (2010)
En god venninne landet denne boka en dag hun var innom. Den har ligget litt på nattbordet og ventet, men nå kom jeg i gang. Det har jeg hatt glede av. Denne dameromanen - jeg bare elsker at hun kaller den det - handler mest om kvinner, rettere sagt om Hedwig Carlsson som vokser opp i mellomkrigstidens Sverige. Men perspektivet endres hele tiden underveis, forfatteren lar den gamle Hedwig komme inn i historien tidlig i romanen mens hun beskriver Hedwigs ungdomstid og tidlige seksuelle erfaringer helt til slutt. Dessuten utgjør forholdet mellom den eldre Hedwig og forfatteren en egen historie. Det er flere historier i historien og vanskelig å vite om noe, eller hva som er dokumentarisk mens annet er funnet på. Forfatteren garderer seg imidlertid på siste side der hun skriver: "I denna roman är allt fiktion, personer, trädgårdar, hus, även "jag". Men den blå timmen på Finngatan eksisterer."
Noen av grunnene til at jeg elsker at boka er en dameroman, er de utførlige beskrivelsene av klær - og ikke hvilke som helst - og av vær, planter, utsikter osv, akkurat slik jeg og inntil flere av venninnene mine selv snakker, og sannsynligvis oppfatter verden. Jeg skal på ingen måte påstå at dette er spesifikt kvinnelig i en biologisk forstand, men i alle fall gjenkjennelig i en kulturell forstand. Om ikke annet skriver hun slik at jeg kjenner tankesettet veldig godt igjen, selv om hovedpersonen Hedwig på mange måter står meg veldig fjernt.
Innimellom er språket så levende at det gjør godt. Forfatteren varierer formen mye. Det er ikke alltid så lett å se begrunnelsen, men det gjør ikke noe, synes jeg, for den tekstlige variasjonen er med på å skape et liv i boken som jeg liker. Komposisjonen er også tilsynelatende løs, men det er faktisk noe av bokas sjarm.
Som du skjønner, jeg er sjarmert.
Noen av grunnene til at jeg elsker at boka er en dameroman, er de utførlige beskrivelsene av klær - og ikke hvilke som helst - og av vær, planter, utsikter osv, akkurat slik jeg og inntil flere av venninnene mine selv snakker, og sannsynligvis oppfatter verden. Jeg skal på ingen måte påstå at dette er spesifikt kvinnelig i en biologisk forstand, men i alle fall gjenkjennelig i en kulturell forstand. Om ikke annet skriver hun slik at jeg kjenner tankesettet veldig godt igjen, selv om hovedpersonen Hedwig på mange måter står meg veldig fjernt.
Innimellom er språket så levende at det gjør godt. Forfatteren varierer formen mye. Det er ikke alltid så lett å se begrunnelsen, men det gjør ikke noe, synes jeg, for den tekstlige variasjonen er med på å skape et liv i boken som jeg liker. Komposisjonen er også tilsynelatende løs, men det er faktisk noe av bokas sjarm.
Som du skjønner, jeg er sjarmert.
lørdag 19. mars 2011
A.S. Byatt: The Children´s Book (2009/2010)
Denne boka skulle jeg gjerne likt, for jeg har både fått den og fått den anbefalt av min mestlesende datter. Men jeg liker den virkelig ikke. Eller, den irriterer meg.
Det er ingen tvil om at forfatteren har gjort et stort arbeid med å researche historiske facts. Bokas tidsrom er 1895 til slutten av første verdenskrig i 1918, en utvilsomt interessant epoke i i britisk historie. Det er en grupperoman med mange personer, de aller fleste tilhører en mer eller mindre bohemsk middelklasse som sympatier både for sosialisme og fri sex. Byatt prøver å lage en stor episk roman der menneskenes oppførsel kan forståes i lys av den tiden de lever i. Nobelt og kunnskapsrikt prosjekt. Problemet er bare at menneskene for det meste ikke blir hele mennesker, men hovedsaklig figurer, og at "tiden de lever i" mest blir til oppramsing av historiske facts. Samtidig som jeg sier dette, må jeg innrømme at deler av irritasjonen min over denne boka skyldes at noen av menneskene som er i den, faktisk interesserer meg veldig. Jeg blir frustrert over at forfatteren slipper interessante portretter fordi hun "må" gå over til å fortelle om andre personer for å gå grupperomanprosjektet til å henge sammen. De menneskene som virkelig lever i boka, forteller også mye om tiden de lever i. For meg som er interessert i The Arts and Crafts Movement generelt og William Morris spesielt, har boka absolutt mye interessant stoff.
Huff, stakkars leser, dette blir du ikke klok av. Men jeg har ikke lyst å bruke tid på å fortelle mer. Du kan gå inn på for eksempel http://www.guardian.co.uk/books/2009/may/09/as-byatt-childrens-book, om du vil ha en grundigere analyse.
Datteren sier at de andre bøkene til A.S. Byatt er kjedelige. Jeg tør ikke tenke på dem. Denne var på over seks hundre sider. Hvis det finnes noen der ute som vil forsvare A.S. Byatt er jeg lutter øre. Jeg er åpen for korrigering. Men altså ikke for denne boka.
Det er ingen tvil om at forfatteren har gjort et stort arbeid med å researche historiske facts. Bokas tidsrom er 1895 til slutten av første verdenskrig i 1918, en utvilsomt interessant epoke i i britisk historie. Det er en grupperoman med mange personer, de aller fleste tilhører en mer eller mindre bohemsk middelklasse som sympatier både for sosialisme og fri sex. Byatt prøver å lage en stor episk roman der menneskenes oppførsel kan forståes i lys av den tiden de lever i. Nobelt og kunnskapsrikt prosjekt. Problemet er bare at menneskene for det meste ikke blir hele mennesker, men hovedsaklig figurer, og at "tiden de lever i" mest blir til oppramsing av historiske facts. Samtidig som jeg sier dette, må jeg innrømme at deler av irritasjonen min over denne boka skyldes at noen av menneskene som er i den, faktisk interesserer meg veldig. Jeg blir frustrert over at forfatteren slipper interessante portretter fordi hun "må" gå over til å fortelle om andre personer for å gå grupperomanprosjektet til å henge sammen. De menneskene som virkelig lever i boka, forteller også mye om tiden de lever i. For meg som er interessert i The Arts and Crafts Movement generelt og William Morris spesielt, har boka absolutt mye interessant stoff.
Huff, stakkars leser, dette blir du ikke klok av. Men jeg har ikke lyst å bruke tid på å fortelle mer. Du kan gå inn på for eksempel http://www.guardian.co.uk/books/2009/may/09/as-byatt-childrens-book, om du vil ha en grundigere analyse.
Datteren sier at de andre bøkene til A.S. Byatt er kjedelige. Jeg tør ikke tenke på dem. Denne var på over seks hundre sider. Hvis det finnes noen der ute som vil forsvare A.S. Byatt er jeg lutter øre. Jeg er åpen for korrigering. Men altså ikke for denne boka.
lørdag 12. mars 2011
Sissel Gran og Nora Skaug: Hekta på et håp om kjærlighet (2010)
Denne boka anbefaler jeg. Men det er vel nødvendig å si litt mer enn det?
For meg er substantivet "hekt" et nytt ord. Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran bruker ordet om en situasjon der en av personene i et parforhold (eller noe som kan bli det) blir hekta på den andre, men samtidig fanget i en utrygghet om den andre virkelig ønsker det samme. Hun skiller hektet fra forelskelse og kjærlighet. Morsomt nok bruker hun Werther i Goethes Den unge Werthers lidelser som et klassisk eksempel på et hekt.
Første halvdel av boka er Nora Skaugs historie om hektet på mannen som kalles Frank. Historien er veldig godt skrevet, - jeg ble helt hekta (unnskyld uttrykket) og leste den på strak arm. Det er mye gjenkjennelig smerte i den. I andre halvdel av boka forklarer Sissel Gran hva som skjer i et hekt. Også hun skriver godt og alldeles forståelig, til og med når hun forklarer faglige analysebegrep. Faktisk blir en klokere av å lese denne boka: Gran forklarer hva som skjer i hjernen og i kroppen på en slik måte at skammen over å ha oppført seg som en idiot slipper den som leser...
Mer tror jeg ikke jeg vil si. Les heller selv.
For meg er substantivet "hekt" et nytt ord. Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran bruker ordet om en situasjon der en av personene i et parforhold (eller noe som kan bli det) blir hekta på den andre, men samtidig fanget i en utrygghet om den andre virkelig ønsker det samme. Hun skiller hektet fra forelskelse og kjærlighet. Morsomt nok bruker hun Werther i Goethes Den unge Werthers lidelser som et klassisk eksempel på et hekt.
Første halvdel av boka er Nora Skaugs historie om hektet på mannen som kalles Frank. Historien er veldig godt skrevet, - jeg ble helt hekta (unnskyld uttrykket) og leste den på strak arm. Det er mye gjenkjennelig smerte i den. I andre halvdel av boka forklarer Sissel Gran hva som skjer i et hekt. Også hun skriver godt og alldeles forståelig, til og med når hun forklarer faglige analysebegrep. Faktisk blir en klokere av å lese denne boka: Gran forklarer hva som skjer i hjernen og i kroppen på en slik måte at skammen over å ha oppført seg som en idiot slipper den som leser...
Mer tror jeg ikke jeg vil si. Les heller selv.
fredag 18. februar 2011
Carl Frode Tiller: Bipersonar (2003
I mitt forsøk på å følge bittelite grann med hva som skjer i andedammen, har jeg nå nådd Carl Frode Tiller. Han fikk P2-lytternes pris for Innsirkling 2 i år, og selvom jeg fortsatt er snurt fordi jeg ikke ble valgt ut til juryen, - Tiller skulle det være. På biblioteket hadde de bare Bipersonar i hylla, men det gjør ingenting. Du verden for en forfatter! Han skriver skjorta av de aller fleste. Foreløpig leder han 1-0 på Espedal (jada, jeg vet at dette er barnslig). Jeg står nå på venteliste til Innsirkling og Innsirkling 2, og venter med spenning.
I boka skriver forskjellige personer om seg og sitt liv, men felles for fortellerne er deres relasjon til Thomas Isaksen. Alle skriver i jeg-person. Fortellerne er sønner, bror og svigerfar, og dessuten forfatteren Arnt. På et tidspunkt sier Thomas Isaksen at han føler seg som en biperson i sitt eget liv, noe som får Arnt til å gremme seg over banaliteten i utsagnet, men som likevel framstår som sant. Alle som skriver er bipersoner i Thomas sitt liv, men flere av dem, særlig sønnen Peter, ser ut til å ha tatt over mye av livet til faren.
Dette er langt fra en lystig bok. Den er slett ikke å anbefale for den som ikke liker alvor, for ikke å si tungsinn. Selv ble jeg nedtrykt av å lese den, direkte tung. Boka går på innsiden av menneskene og det er ikke så vakkert at det gjør noe, men sannferdig virker det. Tiller skriver delvis om hva som skjer, og delvis rene tankestrømmer. Felles for flere av personene er at de gjennomskuer og ser det problematiske ved egne handlinger, men ikke makter å endre handlingsmønster. Uansett, det er fabelaktig godt skrevet. Mange lange setninger, dvs. mer presist at mange setninger i tankestrømmene er delt med komma. Dette gir både intensitet og flyt. Peters kapitler har konsekvent liten forbokstav i begynnelsen av setningene.
Det står i omslagsteksten om forfatteren at han også spiller i band. Thomas Isaksen sin musikalitet og det livsnødvendige ved å spille for ham, er veldig fint beskrevet.
Min eneste innvendig mot boka er innlemmingen av forfatterens alter ego, Arnt. Ikke at kapitlene med Arnt er dårlige, tvertimot, men kunstgrepet med å innføre et metanivå der Thomas Isaksen både eksisterer i Arnts liv og som en figur i den boka om skyld som Arnt sliter med å avslutte, er og blir et kunstgrep. Forresten, en liten innvending til. Peter, den yngste sønnen, sliter med livet og med å tilpasse seg. Hvor sannsynlig er det at han tenker slik Tiller lar ham gjøre? Jeg tvilte mens jeg leste, må jeg innrømme og da sendte jeg en tanke til Per Petterson som er så utrolig god til å skrive slik at de ordløse guttene og mennene, både virker ordløse og forståelige. - Men det er ikke en viktig innvending mot boka.
Alvoret i boka kommer fra alvoret i personenes liv. En av grunnene til å bli nedtrykt av denne boka, er at det kjennes så sant. Akkurat så sant er det mistrøstige ved våre liv. Jeg skjønner godt at prisene regner over denne forfatteren.
I boka skriver forskjellige personer om seg og sitt liv, men felles for fortellerne er deres relasjon til Thomas Isaksen. Alle skriver i jeg-person. Fortellerne er sønner, bror og svigerfar, og dessuten forfatteren Arnt. På et tidspunkt sier Thomas Isaksen at han føler seg som en biperson i sitt eget liv, noe som får Arnt til å gremme seg over banaliteten i utsagnet, men som likevel framstår som sant. Alle som skriver er bipersoner i Thomas sitt liv, men flere av dem, særlig sønnen Peter, ser ut til å ha tatt over mye av livet til faren.
Dette er langt fra en lystig bok. Den er slett ikke å anbefale for den som ikke liker alvor, for ikke å si tungsinn. Selv ble jeg nedtrykt av å lese den, direkte tung. Boka går på innsiden av menneskene og det er ikke så vakkert at det gjør noe, men sannferdig virker det. Tiller skriver delvis om hva som skjer, og delvis rene tankestrømmer. Felles for flere av personene er at de gjennomskuer og ser det problematiske ved egne handlinger, men ikke makter å endre handlingsmønster. Uansett, det er fabelaktig godt skrevet. Mange lange setninger, dvs. mer presist at mange setninger i tankestrømmene er delt med komma. Dette gir både intensitet og flyt. Peters kapitler har konsekvent liten forbokstav i begynnelsen av setningene.
Det står i omslagsteksten om forfatteren at han også spiller i band. Thomas Isaksen sin musikalitet og det livsnødvendige ved å spille for ham, er veldig fint beskrevet.
Min eneste innvendig mot boka er innlemmingen av forfatterens alter ego, Arnt. Ikke at kapitlene med Arnt er dårlige, tvertimot, men kunstgrepet med å innføre et metanivå der Thomas Isaksen både eksisterer i Arnts liv og som en figur i den boka om skyld som Arnt sliter med å avslutte, er og blir et kunstgrep. Forresten, en liten innvending til. Peter, den yngste sønnen, sliter med livet og med å tilpasse seg. Hvor sannsynlig er det at han tenker slik Tiller lar ham gjøre? Jeg tvilte mens jeg leste, må jeg innrømme og da sendte jeg en tanke til Per Petterson som er så utrolig god til å skrive slik at de ordløse guttene og mennene, både virker ordløse og forståelige. - Men det er ikke en viktig innvending mot boka.
Alvoret i boka kommer fra alvoret i personenes liv. En av grunnene til å bli nedtrykt av denne boka, er at det kjennes så sant. Akkurat så sant er det mistrøstige ved våre liv. Jeg skjønner godt at prisene regner over denne forfatteren.
tirsdag 1. februar 2011
Julia Child with Alex Prud´homme: My Life in France (2009)
Det ligger fortsatt en bunke med ubeskrevne bøker på hylla ved pcen. De er ikke helt ferske lenger, men jeg har forbannet meg på at jeg skal skrive om dem.
Filmen Julie & Julia er heller ikke helt fersk. Rammen om fortellingen er at Julie bestemmer seg for å lage en av Julia Childs matretter hver dag og blogge om det. - Og dermed forvandler livet hennes seg, naturligvis... Julia Child er det amerikanske TV-kjøkkenets mor og litt av en dame. I filmen spilles hun av Mery Streep.
Virkelighetens Julia Child bodde mange år i Frankrike og satte seg inn i det klassiske, franske kjøkkenet på en måte som ikke kan kalles annet enn imponerende. Hun forsker og systematiserer matretter, etter at hun har lært seg det grunnleggende av gode paris-kokker. Etter flere års utarbeiding og gjennomprøving av oppskrifter gav hun ut en matklassiker (i USA) som "Mastering the Art of French Cooking" sammen med to franske venninner. Seinere kom en rekke kokebøker, først "The French Chef Cookbook" og seinere en rekke med navnet hennes i tittelen. Julia Child ble merkevare.
Denne boka handler om årene i Frankrike. Det er litt heftig å lage bok med og om en dame på nittien, slik Alex Prudhomme har gjort, og det er ikke fritt for at det går an å merke at kildene delvis er skriftlige, delvis har tørket litt ut. Særlig går dette ut over beskrivelsene av andre mennesker, som framstår litt grunnere enn jeg antar de har vært. Selv sitter jeg igjen med to hovedinntrykk: For det første synes jeg det var veldig interessant å se hvordan Julia Child bruker matinteressen til å skape seg et eget liv i sin tilværelse som "medbrakt" hustru til en mann som jobbet på amerikanske informasjonskontor i Frankrike. Slike kontor var det mange av etter annen verdenskrig. For det andre synes jeg skildringen av hvordan mannen hennes, Paul Child, ble rammet yrkesmessig av McCarthy-periodens paranoide kommunistangst, er interessant. Men disse poengene er neppe bokas hovedanliggende. Den viser snarere hvordan en intens og systematisk person - med et åpent sinn og en god ektefelle - kan snuble seg til en karriere. - Og så handler det om mat, naturligvis. På mange måter dokumenterte Julia Child det klassiske franske kjøkkenet like før det forsvant. All ære til henne.
Filmen Julie & Julia er heller ikke helt fersk. Rammen om fortellingen er at Julie bestemmer seg for å lage en av Julia Childs matretter hver dag og blogge om det. - Og dermed forvandler livet hennes seg, naturligvis... Julia Child er det amerikanske TV-kjøkkenets mor og litt av en dame. I filmen spilles hun av Mery Streep.
Virkelighetens Julia Child bodde mange år i Frankrike og satte seg inn i det klassiske, franske kjøkkenet på en måte som ikke kan kalles annet enn imponerende. Hun forsker og systematiserer matretter, etter at hun har lært seg det grunnleggende av gode paris-kokker. Etter flere års utarbeiding og gjennomprøving av oppskrifter gav hun ut en matklassiker (i USA) som "Mastering the Art of French Cooking" sammen med to franske venninner. Seinere kom en rekke kokebøker, først "The French Chef Cookbook" og seinere en rekke med navnet hennes i tittelen. Julia Child ble merkevare.
Denne boka handler om årene i Frankrike. Det er litt heftig å lage bok med og om en dame på nittien, slik Alex Prudhomme har gjort, og det er ikke fritt for at det går an å merke at kildene delvis er skriftlige, delvis har tørket litt ut. Særlig går dette ut over beskrivelsene av andre mennesker, som framstår litt grunnere enn jeg antar de har vært. Selv sitter jeg igjen med to hovedinntrykk: For det første synes jeg det var veldig interessant å se hvordan Julia Child bruker matinteressen til å skape seg et eget liv i sin tilværelse som "medbrakt" hustru til en mann som jobbet på amerikanske informasjonskontor i Frankrike. Slike kontor var det mange av etter annen verdenskrig. For det andre synes jeg skildringen av hvordan mannen hennes, Paul Child, ble rammet yrkesmessig av McCarthy-periodens paranoide kommunistangst, er interessant. Men disse poengene er neppe bokas hovedanliggende. Den viser snarere hvordan en intens og systematisk person - med et åpent sinn og en god ektefelle - kan snuble seg til en karriere. - Og så handler det om mat, naturligvis. På mange måter dokumenterte Julia Child det klassiske franske kjøkkenet like før det forsvant. All ære til henne.
Tomas Espedal: Blond (1996)
Norsk litteratur interesserer meg ofte ikke. Når jeg er i mitt mest dømmende hjørne, sier jeg at det er fordi jeg er lei av gutters oppveksthistorier, og at jeg tror jeg vet det jeg trenger å vite om gutters oppvekst. Knausgård har jeg likevel lest med interesse, kanskje fordi han får fram forbindelsen mellom mannen og gutten? Nå har jeg skjønt at Tomas Espedal er det nye "must". På mitt lokale bibliotek var det bare én bok i hylla, og det var denne. Og gjett hva, den handlet om en gutts oppvekst.
I jakten på å dekke over min motvilje mot oppvekster, fant jeg dette utsagnet om Tomas Espedals forfatterskap på Wikipedia: "mest kjent for sine genrediffuse selvbiografiske og selvutleverende romaner". "Genrediffus", smak litt på det ordet, det er åpenbart noe som skal gjøre forfatteren vanskelig å plassere. Slik jeg leser Espedal, er det akkurat slik han vil ha det. Han forsøker å vende seg bort fra verden, i alle fall om vi skal ta ham på ordet i "Blond".
Boka er sannsynligvis selvbiografisk, og hvis den er det, er den helt klart selvutleverende. Mens jeg leste tenkte jeg at dette er en barndomsskildring der forfatteren tillater seg å skrive alle de svarte tankene som barn også har, men ikke får lov til å si. Det får barndommen til å stå fram som ganske uvanlig. Likevel mistenker jeg at barndommen hans ikke er så uvanlig, her er klassereiser og pretensjoner, og behov for å bli inkludert og godtatt av de som en vil henge med, men det er mange som har opplevd noe liknende. Det er også mange som har beskrevet slike sider ved oppvekstene sine slik at leseren knytter seg til menneskene, men slik er det ikke her. Dette er ikke mennesker å bli glad i. Det har neppe vært forfatterens ønske, heller.
Espedal skriver så skarpt og hardt om familierelasjonene at de faktisk blir utydelige, synes jeg. Det mangler kjøtt på beina. Beskrivelsene er harde som knokler, og påståelige. Portrettet av moren er nesten interessant, men jeg tar meg i å tenke at det kunne vært mye mer spennende om han ikke så henne utenfra, fra sønneperspektivet, hele tiden. Eller kanskje perspektivet er greit, men at det mangler noe, ja, altså, "kjøtt"?
"Blond" er Espedals femte bok. Og jeg som tenkte å si at den var grei som skriveøvelse, ettersom han åpenbart har skrevet gode bøker senere, i alle fall om vi skal tro kritikerne. Men fem bøker å øve seg på?
Jeg gir meg ikke. Espedal får flere sjanser.
I jakten på å dekke over min motvilje mot oppvekster, fant jeg dette utsagnet om Tomas Espedals forfatterskap på Wikipedia: "mest kjent for sine genrediffuse selvbiografiske og selvutleverende romaner". "Genrediffus", smak litt på det ordet, det er åpenbart noe som skal gjøre forfatteren vanskelig å plassere. Slik jeg leser Espedal, er det akkurat slik han vil ha det. Han forsøker å vende seg bort fra verden, i alle fall om vi skal ta ham på ordet i "Blond".
Boka er sannsynligvis selvbiografisk, og hvis den er det, er den helt klart selvutleverende. Mens jeg leste tenkte jeg at dette er en barndomsskildring der forfatteren tillater seg å skrive alle de svarte tankene som barn også har, men ikke får lov til å si. Det får barndommen til å stå fram som ganske uvanlig. Likevel mistenker jeg at barndommen hans ikke er så uvanlig, her er klassereiser og pretensjoner, og behov for å bli inkludert og godtatt av de som en vil henge med, men det er mange som har opplevd noe liknende. Det er også mange som har beskrevet slike sider ved oppvekstene sine slik at leseren knytter seg til menneskene, men slik er det ikke her. Dette er ikke mennesker å bli glad i. Det har neppe vært forfatterens ønske, heller.
Espedal skriver så skarpt og hardt om familierelasjonene at de faktisk blir utydelige, synes jeg. Det mangler kjøtt på beina. Beskrivelsene er harde som knokler, og påståelige. Portrettet av moren er nesten interessant, men jeg tar meg i å tenke at det kunne vært mye mer spennende om han ikke så henne utenfra, fra sønneperspektivet, hele tiden. Eller kanskje perspektivet er greit, men at det mangler noe, ja, altså, "kjøtt"?
"Blond" er Espedals femte bok. Og jeg som tenkte å si at den var grei som skriveøvelse, ettersom han åpenbart har skrevet gode bøker senere, i alle fall om vi skal tro kritikerne. Men fem bøker å øve seg på?
Jeg gir meg ikke. Espedal får flere sjanser.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
