Bunken må ned i størrelse

Det ligger en bunke bøker ved pcen som jeg har lest, men ikke skrevet om. Den må ned i størrelse, ellers kommer jeg aldri til å klare å opprettholde denne bloggen.

Den eneste boken av Per Olov Enquist på svensk som jeg fant i Karlstad i august var "Livläkarens besøk". Nå har det seg slik at jeg er veldig svak for Enquist. Det er noe med språket. Men det har jeg skrevet om før.

Livlegen er Struensee, som arbeidet for den dansknorske kongen Christian 7 og etter hvert både overtok styringen av landet og dronningen. En utrolig fascinerende historisk skikkelse. Innledningsvis er han svært troverdig skildret, men jeg synes ikke Enquist makter å beskrive ham, enn si forsvare ham, etterhvert som situasjonen rundt ham tilspisser seg. Portrettet av den sinnsyke (?) kongen er forståelsesfullt og betagende, og dronningen synes jeg også er beskrevet på en innsiktfull måte. Jeg kan ikke vurdere i hvilken grad beskrivelsen av maktkampen i hoffet er godt historisk fundert, men romanteknisk fungerer beskrivelsen godt.

Her er historien i seg selv veldig sterk. Voldsom. Bokas svakhet, og den er der, synes jeg nok, er at hovedpersonen ikke blir helt troverdig. Men denne boka må likevel være mat for mons for historieinteresserte. For Enquist-entusiaster er den selvsagt et must.

Sykehusbøker

Patienter trenger gode, men ikke så krevende bøker. Da jeg gikk innom biblioteket på jakt etter underholdning til det sykehusoppholdet som plutselig lå foran meg, fant jeg denne kombinasjonen: Max Frisch: Homo faber (på tysk), Minette Walters siste krim The Devil´s Feather og noveller av Alice Munro (Hateship, frienship, courtship, lovship, marriage). Disse tre holdt nesten til en knapp ukes sykehusopphold. Før jeg dro fra sykehuset, lette jeg gjennom bøkene på pasientenes oppholdsrom og der fant jeg en enkelt perle blant kiosklitteraturen, Herman Hesses Die Marmorsäge.

Jeg begynte med Homo Faber, som jeg leste på dansk for tredve år siden og ikke husket et ord av. Den unge legen på avdelingen mente jeg leste veldig tung litteratur, men det sier nok mer om ham enn om boka. Homo Faber handler om mennesket i all sin skrøpelighet, slik jeg leser den. Noe handlingsreferat får du ikke her, handlingen er akkurat så usannsynlig som livet også kan være, så boka viser også hvor skjøre overlevelsesstrukturer vi bygger opp om oss selv. Dette er en bok jeg absolutt anbefaler. For meg var det også artig å merke at jeg kjente igjen forfatterstemmen fra den andre Max Frisch boka jeg leste, selvom jeg synes at Homo faber er en mer vellykket bok. Begge disse bøkene av Max Frisch utforsker menneskelig identitet og eksistens på en måte som både er tankevekkende og medrivende.

Minette Walters kan en gå lett over. Faktisk syntes jeg slutten var så ambivalent at jeg leste halve boka to ganger for å se om det var spor jeg hadde misset, men jeg tror det var forfatteren som ikke helt hadde bestemt seg. Eller kanskje hun ville at vi skulle tvile på hovedpersonene? Jeg hadde aldri giddet å tenke to tanker på det, om det ikke var for at jeg lå i sykesenga og hadde god tid. Ikke en av hennes beste. Jeg synes det begynner å bli en stund siden sist. Kanskje jeg skal finne meg andre krimforfattere? Noen anbefalinger?

Alice Munros fortellinger er glitrende sengelektyre. En novelle holder lenge og gir mat for tankene. Hun henter mye fra eget levd kvinneliv, det er lett å merke når en har lest flere av bøkene. Jeg synes nok de mest spennende novellene er de som er fjernest fra det intellektuelle middelklasse livet, men det kan skyldes at det er de som gir meg ny innsikt. Sitt eget og andres middelklasseliv er det lett å bli litt lei av og oppgitt over. Tenker nå jeg.