A.S. Byatt: The Children´s Book (2009/2010)

Denne boka skulle jeg gjerne likt, for jeg har både fått den og fått den anbefalt av min mestlesende datter. Men jeg liker den virkelig ikke. Eller, den irriterer meg.

Det er ingen tvil om at forfatteren har gjort et stort arbeid med å researche historiske facts. Bokas tidsrom er 1895 til slutten av første verdenskrig i 1918, en utvilsomt interessant epoke i i britisk historie. Det er en grupperoman med mange personer, de aller fleste tilhører en mer eller mindre bohemsk middelklasse som sympatier både for sosialisme og fri sex. Byatt prøver å lage en stor episk roman der menneskenes oppførsel kan forståes i lys av den tiden de lever i. Nobelt og kunnskapsrikt prosjekt. Problemet er bare at menneskene for det meste ikke blir hele mennesker, men hovedsaklig figurer, og at "tiden de lever i" mest blir til oppramsing av historiske facts. Samtidig som jeg sier dette, må jeg innrømme at deler av irritasjonen min over denne boka skyldes at noen av menneskene som er i den, faktisk interesserer meg veldig. Jeg blir frustrert over at forfatteren slipper interessante portretter fordi hun "må" gå over til å fortelle om andre personer for å gå grupperomanprosjektet til å henge sammen. De menneskene som virkelig lever i boka, forteller også mye om tiden de lever i. For meg som er interessert i The Arts and Crafts Movement generelt og William Morris spesielt, har boka absolutt mye interessant stoff.

Huff, stakkars leser, dette blir du ikke klok av. Men jeg har ikke lyst å bruke tid på å fortelle mer. Du kan gå inn på for eksempel http://www.guardian.co.uk/books/2009/may/09/as-byatt-childrens-book, om du vil ha en grundigere analyse.

Datteren sier at de andre bøkene til A.S. Byatt er kjedelige. Jeg tør ikke tenke på dem. Denne var på over seks hundre sider. Hvis det finnes noen der ute som vil forsvare A.S. Byatt er jeg lutter øre. Jeg er åpen for korrigering. Men altså ikke for denne boka.

Sissel Gran og Nora Skaug: Hekta på et håp om kjærlighet (2010)

Denne boka anbefaler jeg. Men det er vel nødvendig å si litt mer enn det?

For meg er substantivet "hekt" et nytt ord. Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran bruker ordet om en situasjon der en av personene i et parforhold (eller noe som kan bli det) blir hekta på den andre, men samtidig fanget i en utrygghet om den andre virkelig ønsker det samme. Hun skiller hektet fra forelskelse og kjærlighet. Morsomt nok bruker hun Werther i Goethes Den unge Werthers lidelser som et klassisk eksempel på et hekt.

Første halvdel av boka er Nora Skaugs historie om hektet på mannen som kalles Frank. Historien er veldig godt skrevet, - jeg ble helt hekta (unnskyld uttrykket) og leste den på strak arm. Det er mye gjenkjennelig smerte i den. I andre halvdel av boka forklarer Sissel Gran hva som skjer i et hekt. Også hun skriver godt og alldeles forståelig, til og med når hun forklarer faglige analysebegrep. Faktisk blir en klokere av å lese denne boka: Gran forklarer hva som skjer i hjernen og i kroppen på en slik måte at skammen over å ha oppført seg som en idiot slipper den som leser...

Mer tror jeg ikke jeg vil si. Les heller selv.

Carl Frode Tiller: Bipersonar (2003

I mitt forsøk på å følge bittelite grann med hva som skjer i andedammen, har jeg nå nådd Carl Frode Tiller. Han fikk P2-lytternes pris for Innsirkling 2 i år, og selvom jeg fortsatt er snurt fordi jeg ikke ble valgt ut til juryen, - Tiller skulle det være. På biblioteket hadde de bare Bipersonar i hylla, men det gjør ingenting. Du verden for en forfatter! Han skriver skjorta av de aller fleste. Foreløpig leder han 1-0 på Espedal (jada, jeg vet at dette er barnslig). Jeg står nå på venteliste til Innsirkling og Innsirkling 2, og venter med spenning.

I boka skriver forskjellige personer om seg og sitt liv, men felles for fortellerne er deres relasjon til Thomas Isaksen. Alle skriver i jeg-person. Fortellerne er sønner, bror og svigerfar, og dessuten forfatteren Arnt. På et tidspunkt sier Thomas Isaksen at han føler seg som en biperson i sitt eget liv, noe som får Arnt til å gremme seg over banaliteten i utsagnet, men som likevel framstår som sant. Alle som skriver er bipersoner i Thomas sitt liv, men flere av dem, særlig sønnen Peter, ser ut til å ha tatt over mye av livet til faren.

Dette er langt fra en lystig bok. Den er slett ikke å anbefale for den som ikke liker alvor, for ikke å si tungsinn. Selv ble jeg nedtrykt av å lese den, direkte tung. Boka går på innsiden av menneskene og det er ikke så vakkert at det gjør noe, men sannferdig virker det. Tiller skriver delvis om hva som skjer, og delvis rene tankestrømmer. Felles for flere av personene er at de gjennomskuer og ser det problematiske ved egne handlinger, men ikke makter å endre handlingsmønster. Uansett, det er fabelaktig godt skrevet. Mange lange setninger, dvs. mer presist at mange setninger i tankestrømmene er delt med komma. Dette gir både intensitet og flyt. Peters kapitler har konsekvent liten forbokstav i begynnelsen av setningene.

Det står i omslagsteksten om forfatteren at han også spiller i band. Thomas Isaksen sin musikalitet og det livsnødvendige ved å spille for ham, er veldig fint beskrevet.

Min eneste innvendig mot boka er innlemmingen av forfatterens alter ego, Arnt. Ikke at kapitlene med Arnt er dårlige, tvertimot, men kunstgrepet med å innføre et metanivå der Thomas Isaksen både eksisterer i Arnts liv og som en figur i den boka om skyld som Arnt sliter med å avslutte, er og blir et kunstgrep. Forresten, en liten innvending til. Peter, den yngste sønnen, sliter med livet og med å tilpasse seg. Hvor sannsynlig er det at han tenker slik Tiller lar ham gjøre? Jeg tvilte mens jeg leste, må jeg innrømme og da sendte jeg en tanke til Per Petterson som er så utrolig god til å skrive slik at de ordløse guttene og mennene, både virker ordløse og forståelige. - Men det er ikke en viktig innvending mot boka.

Alvoret i boka kommer fra alvoret i personenes liv. En av grunnene til å bli nedtrykt av denne boka, er at det kjennes så sant. Akkurat så sant er det mistrøstige ved våre liv. Jeg skjønner godt at prisene regner over denne forfatteren.

Julia Child with Alex Prud´homme: My Life in France (2009)

Det ligger fortsatt en bunke med ubeskrevne bøker på hylla ved pcen. De er ikke helt ferske lenger, men jeg har forbannet meg på at jeg skal skrive om dem.

Filmen Julie & Julia er heller ikke helt fersk. Rammen om fortellingen er at Julie bestemmer seg for å lage en av Julia Childs matretter hver dag og blogge om det. - Og dermed forvandler livet hennes seg, naturligvis... Julia Child er det amerikanske TV-kjøkkenets mor og litt av en dame. I filmen spilles hun av Mery Streep.

Virkelighetens Julia Child bodde mange år i Frankrike og satte seg inn i det klassiske, franske kjøkkenet på en måte som ikke kan kalles annet enn imponerende. Hun forsker og systematiserer matretter, etter at hun har lært seg det grunnleggende av gode paris-kokker. Etter flere års utarbeiding og gjennomprøving av oppskrifter gav hun ut en matklassiker (i USA) som "Mastering the Art of French Cooking" sammen med to franske venninner. Seinere kom en rekke kokebøker, først "The French Chef Cookbook" og seinere en rekke med navnet hennes i tittelen. Julia Child ble merkevare.

Denne boka handler om årene i Frankrike. Det er litt heftig å lage bok med og om en dame på nittien, slik Alex Prudhomme har gjort, og det er ikke fritt for at det går an å merke at kildene delvis er skriftlige, delvis har tørket litt ut. Særlig går dette ut over beskrivelsene av andre mennesker, som framstår litt grunnere enn jeg antar de har vært. Selv sitter jeg igjen med to hovedinntrykk: For det første synes jeg det var veldig interessant å se hvordan Julia Child bruker matinteressen til å skape seg et eget liv i sin tilværelse som "medbrakt" hustru til en mann som jobbet på amerikanske informasjonskontor i Frankrike. Slike kontor var det mange av etter annen verdenskrig. For det andre synes jeg skildringen av hvordan mannen hennes, Paul Child, ble rammet yrkesmessig av McCarthy-periodens paranoide kommunistangst, er interessant. Men disse poengene er neppe bokas hovedanliggende. Den viser snarere hvordan en intens og systematisk person - med et åpent sinn og en god ektefelle - kan snuble seg til en karriere. - Og så handler det om mat, naturligvis. På mange måter dokumenterte Julia Child det klassiske franske kjøkkenet like før det forsvant. All ære til henne.

Tomas Espedal: Blond (1996)

Norsk litteratur interesserer meg ofte ikke. Når jeg er i mitt mest dømmende hjørne, sier jeg at det er fordi jeg er lei av gutters oppveksthistorier, og at jeg tror jeg vet det jeg trenger å vite om gutters oppvekst. Knausgård har jeg likevel lest med interesse, kanskje fordi han får fram forbindelsen mellom mannen og gutten? Nå har jeg skjønt at Tomas Espedal er det nye "must". På mitt lokale bibliotek var det bare én bok i hylla, og det var denne. Og gjett hva, den handlet om en gutts oppvekst.

I jakten på å dekke over min motvilje mot oppvekster, fant jeg dette utsagnet om Tomas Espedals forfatterskap på Wikipedia: "mest kjent for sine genrediffuse selvbiografiske og selvutleverende romaner". "Genrediffus", smak litt på det ordet, det er åpenbart noe som skal gjøre forfatteren vanskelig å plassere. Slik jeg leser Espedal, er det akkurat slik han vil ha det. Han forsøker å vende seg bort fra verden, i alle fall om vi skal ta ham på ordet i "Blond".

Boka er sannsynligvis selvbiografisk, og hvis den er det, er den helt klart selvutleverende. Mens jeg leste tenkte jeg at dette er en barndomsskildring der forfatteren tillater seg å skrive alle de svarte tankene som barn også har, men ikke får lov til å si. Det får barndommen til å stå fram som ganske uvanlig. Likevel mistenker jeg at barndommen hans ikke er så uvanlig, her er klassereiser og pretensjoner, og behov for å bli inkludert og godtatt av de som en vil henge med, men det er mange som har opplevd noe liknende. Det er også mange som har beskrevet slike sider ved oppvekstene sine slik at leseren knytter seg til menneskene, men slik er det ikke her. Dette er ikke mennesker å bli glad i. Det har neppe vært forfatterens ønske, heller.

Espedal skriver så skarpt og hardt om familierelasjonene at de faktisk blir utydelige, synes jeg. Det mangler kjøtt på beina. Beskrivelsene er harde som knokler, og påståelige. Portrettet av moren er nesten interessant, men jeg tar meg i å tenke at det kunne vært mye mer spennende om han ikke så henne utenfra, fra sønneperspektivet, hele tiden. Eller kanskje perspektivet er greit, men at det mangler noe, ja, altså, "kjøtt"?

"Blond" er Espedals femte bok. Og jeg som tenkte å si at den var grei som skriveøvelse, ettersom han åpenbart har skrevet gode bøker senere, i alle fall om vi skal tro kritikerne. Men fem bøker å øve seg på?

Jeg gir meg ikke. Espedal får flere sjanser.

Jumpa Lahiri: The Namesake (2003)

Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg mye på hva det er som gjør en bok dårlig. For Jumpa Lahiris The Namesake er virkelig ikke en god bok. Den har en god historie å by på, forsåvidt, om oppveksten til den eldste sønnen av Bengali immigranter til USA. Vi hører om kulturklæsj, og om behov for både avstand og tilhørighet til foreldrene. En fortelling om hvorfor hovedpersonen får fornavnet Gogol, simpelthen oppkalt etter den russiske forfatteren, og seinere om det anstrengte forholdet Gogol Ganguli utvikler til navnet sitt før han forsoner seg med det, utgjør en fortelling i fortellingen og tjener som en metafor på forholdet hans til bakgrunnen sin. Dette er i og for seg troverdig når en leser det. Men det som gjør boka dårlig, er at alt er utvendig beskrevet. Det er handlingene som blir beskrevet, hva folk spiser og hvordan de kler seg, at de blir hentet på stasjonen og at de flyr til Calcutta, mens hovedpersonenes indre liv bare sjelden blir belyst.

Det som jeg elsker med litteratur, er at det er en måte å komme inn i andre menneskers hode, at litteraturen gjør det mulig å erfare andres erfaringer og at litteraturen gjør det mulig å forstå handlinger og følelser som ikke er tilgjengelige i ens eget liv. Men ikke bare det. Jeg har lest Coetzee nylig. Det er naturligvis urettferdig å sammenlikne en ung forfatter med en nobelprisvinner. Likevel er det noe med Coetzees evne til å beskrive det jeg faktisk vet allerede, på måter som gir gjenklang og som faktisk fordyper den egne erfaringen, som mangler fullstendig i denne boka. Det har noe å gjøre med at fokuset er på den ytre handlingen og det har noe å gjøre med at språket også holder seg der ute i det ytre. Det er som om Jhumpa Lahiri tror at leseren vil skjønne hva som skjer inne imenneskene dersom vi får vite hvordan deres ytre liv er. Det er mulig at boka kunne bli en brukbar film, for da ville skuespillerne kunne gi liv til det usagte, men som bok kommer forfatteren til kort.

Mer er det ikke å si om denne boka, dessverre. Hvorfor jeg leste den? Jeg lånte den av en venninne og lest den på en seks timers bussreise. Uten alternativer. Ipoden virket ikke.

Ian McEwan: The Innocent (1990/2005)

Dette er en tidlig McEwan, en bok som imidlertid, lest i ettertid, henger tydelig sammen med andre han har skrevet. Stikkordet er moral. Hvor vanskelig er det ikke å omsette moralske holdninger til en fornuftig praksis når mennesker havner i uventede og til dels ekstreme situasjoner?

Hovedpersonen her er en ung engelskmann, en ingeniør, som sendes til Berlin på oppdrag fra britisk militær etterretning. Det har gått noen år siden andre verdenskrig er over, nå skal den ungemannen delta i den kalde krigen. Han blir involvert i et tunnellprosjekt der amerikanere og engelskmenn samarbeider om å avlytte russiske telefonlinjer. Både tunnellbyggingen og installasjonene beskrives detaljert, så for denne lite teknisk interesserte leseren ble første tredjedel av boka litt dryg. Morsomt er imidlertid beksrivelsene av engelskmenn og amerikanere, og ikke minst hvordan de ser på hverandre og hvilke samarbeidsproblemer som oppstår. Etterhvert blir boka også en kjærlighetsfortelling, fordi den unge engelskmannen treffer en litt eldre tysk kvinne og forelsker seg. Kjærlighetshistorien utvikler seg i en vev av etterretning og kald krig, men det er en person fra den tyske Marias fortid som skaper situasjonen som er bokas dramatiske høydepunkt, det som blir den moralske prøvelsen for vår hovedperson. Akkurat hva som skjer, skal selvsagt ikke røpes her. Etter en litt langsom start, tar spenningen seg absolutt opp på slutten. McEwan beskriver dessuten grusomheter så detaljert og nøyaktig at jeg måtte hoppe over noe av testen innimellom.

Når jeg synes at denne boka ikke kommer opp mot McEwans beste, skyldes det først og fremst strukturen og hvordan handlingsforløpet er organisert. Det tar tid å komme i gang, deretter er det relativt fredelig og rolig en lang stund før det voldsomme klimakset kommr. Språklig synes jeg også han er tammere, men det er kanskje ikke rettferig å måle ham mot ham selv på det beste?

Uansett, en stor takk til den gode venninnen som kom med boka og insisterte på at den burde stå i hyllene i Berlin. Med en biperson som bor i Nollendorfstrass 10, skulle det bare mangle (vi "bor" jo i nr. 28 i samme gate).