Hysterisk

Kombinasjonen av Hamsuns "Mysterier" som lydbok og Orhan Pamuks siste "Das Museum der Unschuld" var litt for sterk for meg denne sommeren. Den ene overspente mannspersonene etter den andre og dertil menn som er helt ute av stand til å forstå kvinnene de tror de elsker. Voldsom kjærlighet, men objekter som forblir utydelige. Hjelp. Det er for mye for meg.

Ian McEwan: Amsterdam (1998)

Ian McEwan skriver fabelaktig godt. Nå har jeg lest såpass mange av bøkene hans at jeg ser at han har et tema han kretser om. Ofte skriver han om vellykkede middelklassemennesker som stilles overfor krevende moralske valg og feiler. De velger løsninger som er kortsiktige og tilsynelatende til fordel for dem selv, men som på lengre sikt er ødeleggende, både for individet og de som står nær. Det kan se ut som om McEwans prosjekt er å avsløre middelklassens livsudugelighet og egoisme, men han gjør det med en forståelse og et innenfraperspektiv som faktisk kan skape overbærenhet hos leseren på tross av hovedpersonenes feil og mangler.

I Amsterdam møtes to gamle venner i begravelsen til en kvinne de begge har elsket. Den ene, Clive, er komponist. Den andre, Vernon, er redaktør i en avis. Forfatteren lar oss følge dem i arbeidssituasjonen, der begge står overfor store utfordringer. Clive skal levere en komposisjon til feiringen av årtusenskiftet og Vernon har ansvaret for å snu et dalende avisopplag. Begge stilles overfor moralske dilemmaer knyttet til arbeidssituasjonene. Hvilke skal ikke røpes her, men de innebærer at vennskapet settes på en hard prøve.

Denne boka er ikke MeEwans beste. Det skyldes ikke språket, som er veldig godt og som suger leseren inn i teksten. Det er snarere slik at slutten ikke er helt troverdig. Den er i overkant dramatisk, i alle fall for min smak. Men er du som meg, nysgjerrig på alt denne mannen skriver, så les den for all del.

Markus Zusak: The Book Thief

Det skal være vanskelig å argumentere mot suksess. Denne boka har ligget månedsvis på bestsellerlista til The New York TImes og sikkert på mange andre lister, også. På forsiden på den utgaven jeg har lånt, står det trykt "The No. 1. International Bestseller". Men boka er likevel ikke særlig god.

Forfatteren, Markus Zusak, er en ung australer som har hørt noen historier fra annen verdenskrig fra sine foreldre som opplevde krigen i Europa. Disse har han kjedet sammen med en forestilling om at bøker kan ha en livreddende funksjon til en historie om en jentes oppvekst i sør-Tyskland i annen verdenskrig. Dessverre vet han ikke mye om hverken krigen eller sør-Tyskland, så bakgrunnen for selve historien blir overflatisk og fordummende. Å redusere nazismen til vold og jødeforfølgelse blir for enkelt. Jeg tok meg i å lengte etter Anna Seghers og andre forfattere som har maktet å skildre nazi-Tyskland innefra på en måte hvor folk blir troverdige og den nazistiske innflytelsen i samfunnet blir forståelig.

Historien om Liesel som blir "satt bort" til en fremmed familie og hennes oppvekst hos dem, er i seg selv helt i orden. At familien til å begynne med framstår som pappfigurer, slik at faren bare er god og moren bare banner, jenker seg litt til utover i boka. Men de fleste menneskene i boka er for endimensjonale til å være troverdige. Liesels kamp for å lære å lese er godt beskrevet, men mange av enkelthistoriene som boka er bygget opp av, blir for usannsynlige. Grepet med å la Døden være bokas "jeg" fungerer forsåvidt, men er et forslitt grep som sannsynligvis bare en veldig ung forfatter ville ha mot til å bruke.

Boka er ganske dårlig og den har solgt veldig godt. Jeg fikk låne den av en helt oppegående person som syntes den var veldig god. Jeg blir i stuss. Hvordan kan oppegående mennesker unngå å se at beskrivelsen av Nazityskland er overflatisk og fordomsfull? Fordi beskrivelsen passer inn i seierherrenes fordomsfulle beskrivelse av krigen? Av og til tenker jeg at sentimentalitet er en viktig ingrediens i bestselgere og andre bøker som får masseoppslutning, men så enkelt er det forhåpentligvis ikke. Denne boka er i alle fall sentimental så det holder: Den stakkars jenta som blir hundset, men likevel elsket, og som står alene, men full av kjærlighet tilbake. Huff.

Zadie Smith: On Beauty

Når jeg velger reisebøker, altså bøker jeg kjøper på en reise,velger jeg gjerne enkle saker eller sugende tekster som gjør at jeg glemmer at jeg sitter på en flyplass og venter eller skal opp i lufta og ned igjen. Denne gangen fant jeg Zadie Smiths "On Beauty" hos Tanum på Gardermoen og ettersom jeg hadde stor glede av den forrige boka hennes om autografmannen og jeg mente å huske at Siri hadde anbefalt denne, kjøpte jeg den. Den har i det minste én god egenskap, den varte lenger enn en flyreise Oslo- London og en togreise Oslo-Swansea.

Boka har et rikt persongalleri. Den handler om to familier, med hovedfokus på familien Belsly som består av en svart amerikansk mor, en hvit engelsk far og tre barn som er på universitet og i high school. Familien Belsly er dominert av faren Howard som er en "liberal" i amerikansk terminologi, vi ville kanskje sagt venstrevridd. Howard er gjennomgående kritisk og ironisk. I følge konen sin tror han ikke på noe, han bare tar avstand fra. Som venstreintellektuell står han i sterk opposisjon til den vellykkete karibiske konservative intellektuelle Sir Montague Kipps som er overhode for den andre familien i boka. Monty Kipps har en hjemmegående kone, en sønn som er økonom og en svært vakker datter som studerer. Familienes liv veves inn i hverandres på uventet vis, med til dels katastrofale følger, ikke minst for den kritiske Howard Belsly.

Handlingen skal ikke røpes her. Den foregår i en liten universitetsby på USAs østkyst og i London. Zadie Smith er vokst opp i England og har åpenbart hatt et studieopphold på et amerikansk universitet, for det virker som hun beskriver miljøer hun kjenner innefra. Familiene står for veldig ulike syn på hva som er nødvendige for å styrke den svarte befolkningens plass i samfunnet, og ikke minst, i akademia. Boka beskriver disse diskusjonene godt uten å komme med konklusjoner. Den illustrerer også at det å være svart oppleves veldig ulikt, avhengig av om en er amerikaner eller engelsk-karibisk, arbeiderklasse eller middelklasse, utdannet eller ikke osv. Hvordan skal svarte mennesker kjempe sammen om felles mål når de lever så forskjellige liv at de faktisk ikke har de samme målene?

Maleren Rembrandt spiller en viktig rolle i boka. Howard Belsly er ute av seg over at Monty Kipps har utgitt en Rembrandt-analyse som får gode kritikker og selger bra før han selv ble ferdig med sin egen bok om Rembrandt. Belsly ønsker å fjerne Rembrandt-beundringen og vise at Rembrandt var en dyktig selger av en vare som det var marked for, ikke nødvendigvis en stor kunstner. Begreper som skjønnhet, jfr bokas tittel On Beauty, mener han er lite relevante der han finpusser sin akademiske kritikk. Forfatteren er åpenbart ikke enig i dette.

On Beauty byr på mye, men klarer ikke helt å knytte alle trådene til slutt. Zadie Smith skriver innledningsvis en takk til de som har hjulpet henne å kutte i teksten, men spørsmålet er om dette er gjort på bekostning av resultatet. Det er både personer her som ikke helt henger sammen eller som utvikler seg litt forunderlig, og historier som ikke helt får en slutt. Synd er det, for selv om jeg reiseleser fort og kanskje litt ukonsentrert, var det mye i denne boka som gav stoff til ettertanke, ikke minst blikkene inn i livene til alle de forskjellige svarte menneskene som er til stede i boka.

Mer tysk

Max Frisch: Stiller
Suhrkamp 1954, 1973

Sist jeg var i Berlin, kjøpte jeg tre brukte pocketbøker i et antikvariat for til sammen fem euro. Antikvariatet hadde et stort utvalg av bøker jeg leste, eller tenkte jeg burde lese, da jeg var ung. Mye Sartre og Camus, men dem har jeg nå ikke tenkt å lese på tysk. Kanskje kom bøkene fra et dødsbo. I alle fall fant jeg Max Frisch´bok Stiller der og ettersom jeg bare har lest Homo Faber av Max Frisch og vet lite om ham, tenkte jeg det var en ide å lese den.

Max Frisch er, eller var, sveitser og ble født i 1911. Hovedproduksjonen hans var på 50-, 60- og 70-tallet. Denne boka er utgitt første gang i 1954 og er altså en tidlig bok i forfatterskapet.

Den handler om en mann, Mr. White, som blir tatt for å være en forsvunnet billedhugger, Herr Stiller og fengslet. Han blir konfrontert med Stillers kone, familie og venner, men insisterer på at han ikke er Stiller. Mens han er fengslet skriver han en slags dagbok om møtene med Stillers nettverk og om livet som fange. Spørsmålet om identitet er bokens grunntema: Hvem er jeg, hvem skulle jeg ønske jeg var og hvem vil jeg ihvertfall ikke være? I tillegg handler boka om et veldig spesielt kjærlighetsforhold, om mennesker som gjerne vil, men som ikke får det til.

Denne boka er etter mitt syn ikke helt vellykket. Den gode ideen om identitetsforvekslingen finner ikke riktig sin avslutning, eller kanskje det er riktig å si av slutningen blir tam og ikke så engasjerende. Før en kommer så langt har leseren imidlertid kunnet fryde seg over et av de mest avslørende kvinneportrettene jeg har hatt gleden av å lese. Stillers kone forteller mr. White om sitt liv med Stiller på en måte som utleverer henne, og en mengde andre selvopptatte kvinner, meg selv inkludert, i en vidunderlig perfid framstilling. Dessverre klarer ikke Frisch å holde tak i den innsikten om kvinnen som han selv har skrevet og roter, etter min mening, til portrettet av henne seinere i boka.

Der Uwe Timms språk lever og puster, skriver Max Frisch annerledes rett på sak, noe som av og til teksten et litt stivt preg. Som sagt klarer forfatteren heller ikke helt å få boka til å henge sammen, men av og til er det slik at en bok ikke trenger å være så vellykket for å være verdt å lese. Dette er en slik bok. Den er absolutt verdt å lese, men om den finnes på et språk du behersker nær deg, ja, se det vet jeg ikke.

Tysktime

Uwe Timm: ROT
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003

Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.

Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.

Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.

Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.

Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.

Frans Kafka: Prosessen

Det hjalp da jeg leste etterordet og fikk vite at Kafka aldri var blitt ferdig med boka og dessuten hadde lagt den i en skuff fordi han ikke var fornøyd. Da gjorde det ikke så mye at ikke jeg var fornøyd, heller. Det er jo så sin sak å mislike en bok som er kanonisert som en av de virkelig store. Men sannheten er at jeg sleit meg gjennom, helt uten glede og begeistring.

Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.

Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.

Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?