Max Frisch: Stiller
Suhrkamp 1954, 1973
Sist jeg var i Berlin, kjøpte jeg tre brukte pocketbøker i et antikvariat for til sammen fem euro. Antikvariatet hadde et stort utvalg av bøker jeg leste, eller tenkte jeg burde lese, da jeg var ung. Mye Sartre og Camus, men dem har jeg nå ikke tenkt å lese på tysk. Kanskje kom bøkene fra et dødsbo. I alle fall fant jeg Max Frisch´bok Stiller der og ettersom jeg bare har lest Homo Faber av Max Frisch og vet lite om ham, tenkte jeg det var en ide å lese den.
Max Frisch er, eller var, sveitser og ble født i 1911. Hovedproduksjonen hans var på 50-, 60- og 70-tallet. Denne boka er utgitt første gang i 1954 og er altså en tidlig bok i forfatterskapet.
Den handler om en mann, Mr. White, som blir tatt for å være en forsvunnet billedhugger, Herr Stiller og fengslet. Han blir konfrontert med Stillers kone, familie og venner, men insisterer på at han ikke er Stiller. Mens han er fengslet skriver han en slags dagbok om møtene med Stillers nettverk og om livet som fange. Spørsmålet om identitet er bokens grunntema: Hvem er jeg, hvem skulle jeg ønske jeg var og hvem vil jeg ihvertfall ikke være? I tillegg handler boka om et veldig spesielt kjærlighetsforhold, om mennesker som gjerne vil, men som ikke får det til.
Denne boka er etter mitt syn ikke helt vellykket. Den gode ideen om identitetsforvekslingen finner ikke riktig sin avslutning, eller kanskje det er riktig å si av slutningen blir tam og ikke så engasjerende. Før en kommer så langt har leseren imidlertid kunnet fryde seg over et av de mest avslørende kvinneportrettene jeg har hatt gleden av å lese. Stillers kone forteller mr. White om sitt liv med Stiller på en måte som utleverer henne, og en mengde andre selvopptatte kvinner, meg selv inkludert, i en vidunderlig perfid framstilling. Dessverre klarer ikke Frisch å holde tak i den innsikten om kvinnen som han selv har skrevet og roter, etter min mening, til portrettet av henne seinere i boka.
Der Uwe Timms språk lever og puster, skriver Max Frisch annerledes rett på sak, noe som av og til teksten et litt stivt preg. Som sagt klarer forfatteren heller ikke helt å få boka til å henge sammen, men av og til er det slik at en bok ikke trenger å være så vellykket for å være verdt å lese. Dette er en slik bok. Den er absolutt verdt å lese, men om den finnes på et språk du behersker nær deg, ja, se det vet jeg ikke.
torsdag 28. mai 2009
Tysktime
Uwe Timm: ROT
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003
Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.
Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.
Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.
Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.
Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.
Deutscher Taschenbuch Verlag 2003
Det var en utrolig opplevelse å gå fra PO Enquists språk til Uwe Timms. Begge forfattere skriver så godt at språket blir en glede i seg selv, den ene på svensk og den andre på tysk. Min tysk er mangelfull, men heldigvis god nok til å kunne ha glede av språklige kvaliteter når jeg leser. Om det er noe slektskap mellom de to forfatterne for øvrig, kan jeg ikke vurdere. Til det kjenner jeg begge forfatterskap for dårlig. Men at begge har en usedvanlig språkbeherskelse er sikkert.
Hovedpersonen, jeg-peronen, i Rot er en mann som er født i 1945, en ekte 68-er, for å bruke dette forslitte uttrykket. Han lever et rolig liv som jazzkritiker og jazzpianist, men tjener til livets opphold ved å holde begravelsestaler for de som ikke ønsker et religiøst rituale. Han har samlet materiale om fargen rød og er i gang med å skrive om denne fargen. Boka er både en kjærlighetsroman og en roman om en voksen mann som ser tilbake på livet sitt, ikke minst på ungdomstiden som politisk aktiv på 60- og 70-tallet. Dette siste tilbakeblikket blir aktualisert gjennom et oppdrag han får som begravelsestaler. Arbeidet med å skrive en tale for en ungdomsvenn setter i gang en krevende tankeprosess.
Dette er den første boka jeg har lest om 60- og 70-tallet der jeg kan si at jeg kjenner meg igjen. Gjenkjennelsen gjelder selve livsfølelsen. Mye som er skrevet om denne tiden fokuserer på de politiske standpunktene og får ikke tak på konteksten som standpunktene eksisterte i. Her henger politikken sammen med livsopplevelsen og hverdagslivet på en måte som jeg synes er svært overbevisende. Hovedpersonen flyter gjennom livet på en lite ambisiøs, men nysgjerrig måte som jeg kjenner meg godt igjen i, men som sannsynligvis er fremmed for dagens ambisiøse ungdom. Forholdet til den materialistisk orienterte og vellykkede arkitektfaren har nok også spilt en rolle for livsvalgene.
Kjærlighetsforholdet til den tjue år yngre lysdesigneren Iris er skrevet slik at begge framstår som levende mennesker av kjøtt og blod, de har både tanker og lyster. Gleden over å bli kjent med hverandre er smittende. Det er mulig at bokas avslutning henger litt i lufta, at Uwe Timm ikke helt klarer å avrunde historien. Men det er min eneste innvending.
Jeg skulle ønske at et norsk forlag vill gi ut boka. Det må være flere av min generasjon enn meg som ville ha glede av å lese den. Det er neppe bare meg som føler et behov for å forstå mer av den tiden vi var unge i. Dessuten synes jeg det har vært en glede å møte den eldre mannen og den innsikten han har i politikk, filosofi og, ikke minst, menneskers liv. Hovedpersonen Thomas Linde er en klok mann. Det er nok Uwe Timm, også.
mandag 4. mai 2009
Frans Kafka: Prosessen
Det hjalp da jeg leste etterordet og fikk vite at Kafka aldri var blitt ferdig med boka og dessuten hadde lagt den i en skuff fordi han ikke var fornøyd. Da gjorde det ikke så mye at ikke jeg var fornøyd, heller. Det er jo så sin sak å mislike en bok som er kanonisert som en av de virkelig store. Men sannheten er at jeg sleit meg gjennom, helt uten glede og begeistring.
Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.
Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.
Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?
Nå er temaet for boka, å bli utsatt for en prosess man ikke forstår bakgrunnen for og forløpet av, heller ikke egnet til begeistring. Rettsløsheten er frustrerende både for hovedpersonen Josef K og for leseren. Josef K arbeider i bank og har gjort det godt i sitt unge liv, men våkner en dag av to menn kommer til rommet hans, forklarer at prosessen er i gang og spiser frokosten hans. Beskrivelsen er her, og seinere i mange av bokas sekvenser, som å være våken i et nattlig mareritt. Hendelsene er tilsynelatende logiske og sammenhengende, men følger en helt egen logikk som ikke er åpenbar for Josef K og heller ikke for leseren. Josef K stritter i mot og forsøker å forholde seg konstruktiv til den uforutsigbare prosessen, men blir så følelsesmessig engasjert at han ofte ender opp med å oppføre seg like absurd som det ”rettsapparatet” han møter.
Kafka har skrevet innledningskapittelet og avslutningskapittelet først og har seinere forsøkt å fylle inn hendelsene mellom begynnelse og slutt. Det merkes at de mellomliggende sekvensene ikke er ferdig bearbeidet av forfatteren. Det blir både opphopning, altså for mye av det samme, og forenkling, for lite av det som kunne gitt større forståelse. Et spesielt kapittel er forholdet til kvinnene i boka. Her er det mye kropp og lite sjel, eller i alle fall sjeler som forblir ubegripelige for Josef K. For noen år siden vakte det oppsikt at det var funnet pornografiske blad i Frans Kafkas etterlatenskaper. Det synes jeg i seg selv ikke er så merkelig og det er spesielt lite merkelig etter å ha lest framstillingen av kvinner i Prosessen. Kvinnene har liten annen funksjon enn å være tilgjengelige kropper, deres seksualitet er til dels truende og deres tilstedeværelse er forstyrrende og forvirrende for stakkars Josef K som så gjerne vil ha kontroll.
Josef K framstår ikke for meg som en sympatisk person. Han er ikke en helt det er lett å like, men det skulle han kanskje heller ikke være. Antihelt-posisjonen er vel noe av det som gjør boka til et såkalt modernistisk mesterverk. Et mesterverk som det altså var et slit å komme seg gjennom. Jeg er enig med Kafka. Denne kunne blitt liggende i skuffen. Men hva skulle litteraturhistorikerne og turistindustrien i Praha ha gjort da?
tirsdag 28. april 2009
mandag 27. april 2009
Per Olov Enquist (2008): Ett annat liv, Norstedts, Stockholm
Ja, nå har også jeg lest Enquists selvbiografi. Boka har fått mye oppmerksomhet, spesielt har skildringene av forfatterens alkoholisme blitt framhevet. Den er utgitt på norsk og er akkurat i disse dager høytlesingsbok i P2. Men denne boka bør leses på originalspråket. Rent generelt har jeg vanskelig for å forstå behovet for å oversette bøker fra dansk og svensk. I dette tilfellet ville det være helt meningsløst. Enquists språkbeherskelse er suveren. Jeg opplever det som ordenes lyd klinger i ørene samtidig som øynene samler bokstaver til ord og setninger, dette er et fysisk språk som skaper en intens tilstedeværelse.
PO Enquist begynner med barndommen. Han vokser opp i et lite samfunn i nord-Sverige sammen med sin mor som er enke og dypt religiøs. Gutten lærer å forholde seg til, og tro på oppvekstmiljøets kristenfundamentalistiske svar på livets store spørsmål. Disse svarene synes han senere i livet er små svar på de store spørsmålene, små svar som ikke passer inn i den intellektuelle tankeverden som han via universitet og forfatterkarriere går inn i og er medskaper til.
Som sosialdemokrat og idrettsmann er PO Enquist en spesiell figur på den svenske venstresiden på 60- og 70-tallet. Han kaster seg ut i livet og beskriver mange av disse tiårenes stridigheter med høy temperatur. Personlig setter jeg stor pris på beskrivelsene fra Berlin og fra olympiaden i München. Han reiser mye og bor både i København, Paris og New York. I sistnevnte gir han en levende skildring av arbeidet med å sette opp et av teaterstykkene sine på Broadway. Etterhvert blir alkoholismen dominerende og bokas siste del omhandler kampen mot spriten, men før den tid gir han et levende bilde av mange av de viktige politiske debattene i broderlandet. Barn og familie tar ikke mye plass, -kattene får mer omtale, såvidt jeg kan se.
Jeg fikk lyst å lese mer Enquist av å lese selvbiografien. Det er vel den beste anbefaling boka kan få.
PO Enquist begynner med barndommen. Han vokser opp i et lite samfunn i nord-Sverige sammen med sin mor som er enke og dypt religiøs. Gutten lærer å forholde seg til, og tro på oppvekstmiljøets kristenfundamentalistiske svar på livets store spørsmål. Disse svarene synes han senere i livet er små svar på de store spørsmålene, små svar som ikke passer inn i den intellektuelle tankeverden som han via universitet og forfatterkarriere går inn i og er medskaper til.
Som sosialdemokrat og idrettsmann er PO Enquist en spesiell figur på den svenske venstresiden på 60- og 70-tallet. Han kaster seg ut i livet og beskriver mange av disse tiårenes stridigheter med høy temperatur. Personlig setter jeg stor pris på beskrivelsene fra Berlin og fra olympiaden i München. Han reiser mye og bor både i København, Paris og New York. I sistnevnte gir han en levende skildring av arbeidet med å sette opp et av teaterstykkene sine på Broadway. Etterhvert blir alkoholismen dominerende og bokas siste del omhandler kampen mot spriten, men før den tid gir han et levende bilde av mange av de viktige politiske debattene i broderlandet. Barn og familie tar ikke mye plass, -kattene får mer omtale, såvidt jeg kan se.
Jeg fikk lyst å lese mer Enquist av å lese selvbiografien. Det er vel den beste anbefaling boka kan få.
fredag 20. mars 2009
Og så var det Tore Renberg
Nå har jeg lest alle de tre bøkene i det som foreløpig er en trilogi om Jarle Klepp. Tore Renberg sier at han skal skrive om Jarle Klepp hele sitt liv, så det slutter vel ikke her. Men inntil videre har han skrevet "Mannen som elsket Yngve", som også er filmatisert, "Kompani Orheim" og, høstens bok, "Charlotte Isabel Hansen". Bøkene er åpenbart populære, for jeg måtte reservere dem på biblioteket for overhodet å få lånt dem.
Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.
Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.
Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.
Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.
Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.
Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.
Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.
Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.
mandag 9. mars 2009
Hvorfor Bragepris til årets Petterson?
Ja, hvorfor Bragepris til årets Petterson? Fordi han etter "Ut og stjæle hester" har blitt en ubestridt suksesshistorie? Nå har ikke jeg lest alle Bragepris-kandidatene, men det virker merkelig at "Jeg forbanner tiden elv" skal være det ypperste som er gitt ut av norsk skjønnlitteratur i 2008. Boka er, unnskyld uttrykket, flere hestehoder bak "Ut og stjæle hester".
Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.
Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.
Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.
Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.
Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.
Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.
Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.
Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
