Hvilepuls

Jeg leser mye fortere enn jeg skriver på denne bloggen. Det er vanskelig å finne et toneleie som både er morsomt å skrive og som kan interessere min ene følger og eventuelle andre som måtte lokkes inn på disse sidene. Men nå skal påskeferiens Parisbøker tilbake til biblioteket og det dytter meg i gang.

På yngste datters anbefaling har jeg lest Faiza (det skal være to prikker over i-en) Guènes bøker Kiffe kiffe i morgen og Siste runde på Balto. Forfatteren er veldig ung, hun utgav Kiffe kiffe i morgen som 19-åring i 2004. Siste runde på Balto kom på norsk i år. I februar var forfatteren på Litteraturhuset, men da sov jeg i timen.

Begge bøkene handler om mennesker i Paris´ forsteder, de såkalte banleiuene, som i våre medier først og fremst er presentert som innvandrertette problemområder. Guène presenterer i den første boka en ung jente av marokkansk bakgrunn og moren hennes i tiden etter at faren har forlatt dem for en ny kone som kanskje kan gi ham den etterlengtede sønnen. Den skildrer bokstavelig tap nød og sorg, bl.a. i nådeløse og ungdommelig krasse beskrivelser av sosialkuratorer, lærere og psykologer, men gir også håp om at endringer er mulige. Boka er lett og rask å lese på norsk. Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle vært god nok i fransk til å lese den på originalspråket, for oversettelsen tyder på at språket er et betydelig virkemiddel for å formidle livet som fattig i forstedene.

Siste runde på Balto viser at forfatteren har evnet å utvikle de litterære virkemidlene. Her er det flere fortellerstemmer som alle forteller i jeg-form, noe som gir en større fylde til fortellingen enn den enslige fortellerstemmen i den første boka. Også denne boka er kort, ca. 150 sider, og lett å lese. Balto er en bar i en forstad som er rammen for fortellingen. De forskjellige personene er levende mennesker som virker troverdige, selv om enkelte grenser til karikaturer. Handlingen er en slags krimgåte og boka er et artig alternativ til mainstream krim.Det skader jo heller ikke å få litt nærmere kjennskap til livet i forstedene samtidig som historien vikler seg ut, eller?

Bunken må ned i størrelse

Det ligger en bunke bøker ved pcen som jeg har lest, men ikke skrevet om. Den må ned i størrelse, ellers kommer jeg aldri til å klare å opprettholde denne bloggen.

Den eneste boken av Per Olov Enquist på svensk som jeg fant i Karlstad i august var "Livläkarens besøk". Nå har det seg slik at jeg er veldig svak for Enquist. Det er noe med språket. Men det har jeg skrevet om før.

Livlegen er Struensee, som arbeidet for den dansknorske kongen Christian 7 og etter hvert både overtok styringen av landet og dronningen. En utrolig fascinerende historisk skikkelse. Innledningsvis er han svært troverdig skildret, men jeg synes ikke Enquist makter å beskrive ham, enn si forsvare ham, etterhvert som situasjonen rundt ham tilspisser seg. Portrettet av den sinnsyke (?) kongen er forståelsesfullt og betagende, og dronningen synes jeg også er beskrevet på en innsiktfull måte. Jeg kan ikke vurdere i hvilken grad beskrivelsen av maktkampen i hoffet er godt historisk fundert, men romanteknisk fungerer beskrivelsen godt.

Her er historien i seg selv veldig sterk. Voldsom. Bokas svakhet, og den er der, synes jeg nok, er at hovedpersonen ikke blir helt troverdig. Men denne boka må likevel være mat for mons for historieinteresserte. For Enquist-entusiaster er den selvsagt et must.

Sykehusbøker

Patienter trenger gode, men ikke så krevende bøker. Da jeg gikk innom biblioteket på jakt etter underholdning til det sykehusoppholdet som plutselig lå foran meg, fant jeg denne kombinasjonen: Max Frisch: Homo faber (på tysk), Minette Walters siste krim The Devil´s Feather og noveller av Alice Munro (Hateship, frienship, courtship, lovship, marriage). Disse tre holdt nesten til en knapp ukes sykehusopphold. Før jeg dro fra sykehuset, lette jeg gjennom bøkene på pasientenes oppholdsrom og der fant jeg en enkelt perle blant kiosklitteraturen, Herman Hesses Die Marmorsäge.

Jeg begynte med Homo Faber, som jeg leste på dansk for tredve år siden og ikke husket et ord av. Den unge legen på avdelingen mente jeg leste veldig tung litteratur, men det sier nok mer om ham enn om boka. Homo Faber handler om mennesket i all sin skrøpelighet, slik jeg leser den. Noe handlingsreferat får du ikke her, handlingen er akkurat så usannsynlig som livet også kan være, så boka viser også hvor skjøre overlevelsesstrukturer vi bygger opp om oss selv. Dette er en bok jeg absolutt anbefaler. For meg var det også artig å merke at jeg kjente igjen forfatterstemmen fra den andre Max Frisch boka jeg leste, selvom jeg synes at Homo faber er en mer vellykket bok. Begge disse bøkene av Max Frisch utforsker menneskelig identitet og eksistens på en måte som både er tankevekkende og medrivende.

Minette Walters kan en gå lett over. Faktisk syntes jeg slutten var så ambivalent at jeg leste halve boka to ganger for å se om det var spor jeg hadde misset, men jeg tror det var forfatteren som ikke helt hadde bestemt seg. Eller kanskje hun ville at vi skulle tvile på hovedpersonene? Jeg hadde aldri giddet å tenke to tanker på det, om det ikke var for at jeg lå i sykesenga og hadde god tid. Ikke en av hennes beste. Jeg synes det begynner å bli en stund siden sist. Kanskje jeg skal finne meg andre krimforfattere? Noen anbefalinger?

Alice Munros fortellinger er glitrende sengelektyre. En novelle holder lenge og gir mat for tankene. Hun henter mye fra eget levd kvinneliv, det er lett å merke når en har lest flere av bøkene. Jeg synes nok de mest spennende novellene er de som er fjernest fra det intellektuelle middelklasse livet, men det kan skyldes at det er de som gir meg ny innsikt. Sitt eget og andres middelklasseliv er det lett å bli litt lei av og oppgitt over. Tenker nå jeg.

Betty Smith: A Tree Grows in Brooklyn

A Tree Grows in Brooklyn ble utgitt første gang i 1943 og er valgt som en av "The Books of the Century" av New Yorks Public Library. Den er en oppvekstroman som beskriver barndom og ungdom i en fattig familie i Brooklyn. Jeg-personen er en jente, eldste datter i en irsk-amerikansk familie med en musikalsk og tørt far og en en hardt arbeidende mor som holder sammen på det hele. Ikke akkurat en ukjent historie og kanskje heller ikke noen stor roman, men boka gir et tidsbilde fra fattigdommens Brooklyn i begynnelsen av forrige århundre som er interessant. Brooklyn er i dag chict, der bor Paul Auster og Siri Hustvedt og åpenbart også Aslak Nore, uten sammenlikning for øvrig, når han er i New York. Denne framtida er langt unna og helt utenfor forestillingsevnen til den lille familien som Betty Smith beskriver.

Fattigdom er ikke morsomt og den lille familiens strev for å overleve er imponerende, men naturlig nok krevende. Foreldrene ble foreldre altfor tidlig, i alle fall lenge før de var modne til ansvaret. Prevensjonsmidler ser ikke ut til å være en del av virkeligheten. Faren prøver så godt han kan å tjene penger som syngende kelner, men faller dypere og dypere ned i flasken. Han skildres likevel med stor kjærlighet og lite skam. Moren vasker og skrubber, lager forsonende fortellinger som skal gjøre det lettere å forsone seg med knappe måltider og er en overlever, i motsetning til den mer kunstneriske faren. Kjærligheten mellom familiemedlemmene er stor og jeg, som er forelder i en annen tid, blir uvilkårlig imponert over måten barna stiller opp for familien sin. Når de begynner å tjene penger er det selvsagt at nesten alt skal gå til familien. Det virker helt selvsagt.

Noen av de mest frodige personene i boka, er bipersoner. En tante som aldri har gått på skolen og er glad i den fysiske kjærligheten, skildres som et helt og levende menneske. Det er befriende Denne boka handler om levende mennesker som har vanskelige livsvilkår og som kjemper for å få det bedre, men det er ikke noe stakkarslig over dem.

Rent romanteknisk er boka langt fra perfekt, men som tidsbilde er den tankevekkende og absolutt interessant.

Moral: Ikke tro på kritikere

Jeg liker å lese krim når jeg flyr. Da blir jeg borte på en måte som gjør at jeg glemmer at jeg egentlig ikke synes det er så behagelig å være oppe i luften. Jeg har mine favoritter som Henning Mankell og Minette Walter, men blir helt overveldet over alle ukjente navn og glorete omslag i flyplassbokhandelens hyller, så det var fint å se at Harlan Coben: The Woods fikk fin kritikk i danske Weekendavisen. Da er den god nok, tenkte jeg. Det kan jo hende boka er akkurat det, altså god nok, men ikke for meg. Jeg hadde følelsen av å lese en actionfilm og ettersom actionfilmer ikke interesserer meg noe særlig, var ikke det noen veldig tilfredsstillende følelse. At helten i tillegg er en mann med et ego og en handlekraft som etter mitt syn hører hjemme i fantasy og ikke har noe å gjøre i det virkelige liv, gjorde ikke leseropplevelsen gladere.

Men hvis du liker pågående helter og actionfilmer, er dette kanskje krimen for deg. Hva den handlet om? Nei, det har jeg skyndt meg å glemme.

Pamuk og Hamsun

Orhan Pamuks siste bok, utgitt i 2008 og oversatt til tysk samme år (men ennå ikke til norsk) heter "Das Museum der Unschuld". Jeg kjøpte den begeistret i Berlin og slo, etter å ha lest de innledende kapitlene, fast at her kommer en stor kjærlighetsroman, så jeg lot boka ligge i påvente av god tid og behov for store gleder. Derfor ble boka med på sommerferie. Og viste seg å være en uendelighetsaffære der tiden stod stille og stille og stille.

Ofte er Pamuk så tung å komme i inn i. Begynnelsen på "Mitt navn er karmosin" var, for eksempel, ugjennomtrengelig de fire første gangene. Denne gangen flyter det. Og bare tanken på en kjærlighetsroman fra denne forfatteren som jeg liker umåtelig godt på tross av at hans ugjennomtrengelighet, er herlig. Men denne gangen var det altså innledningen som var best. Hovedpersonen, bokas jeg, er en ung rikmann som skal forlove seg med en perfekt kvinne som han elsker. Likevel starter han et kjærlighetsforhold til en meget ung og fjern slektning. Dette kjærlighetsforholdet tar over livet hans på en måte som er så altoppslukende at jeg har problemer med å tro på det. Og tiden går og går, både i romanen og i sommerferien, mens handlingen står stille og ikke beveger seg av flekken mens jeg leser og blar og leser og blar.

I tillegg hadde jeg lånt Hamsuns "Mysterier" på lydbok, så i pausene jeg trengte fra Pamuk, hørte jeg opplesningen om den svært følsomme og forvirrede Nagel og hans bravader i en liten norsk kystby, bl.a. hans forelskelse i prestedatteren Dagny. Intensjonen var å sette meg litt mer inn i Hamsuns forfatterskap, som jeg aldri har vært noe begeistret for og som jeg derfor heller ikke har lest så mye av. I sommer har P2 sendt Olafr Havrevolds opplesning av "Sult" og, selvom jeg har hørt litt sporadisk, var det en fin opplevelse, en helt egen tone, en emosjonell forvirring som jeg hadde glede av.

Men to forelskede menn som ikke klarer å se eller forstå objektene de påstår seg å være forelsket i, er for mye, selv i en sommerferie. Nå er det kanskje lettvint å redusere begge bøkenes hovedpersoner til "forelskede menn", men det er de. De fanger seg selv i et nett av romantisk dill og fysisk begjær som jeg synes er ulidelig å lese om og høre på. Jeg får lyst på frisk luft og alminnelige hverdagstanker etter å ha forholdt meg til så mye opphøyet pladder. Det er mulig dette sier mer om meg enn om bøkene, men så er jo dette min bokblogg, da og ikke Verdens Litteraturhistorie.

Ta meg sammen

Stabelen over bøker jeg har lest siden jeg skrev sist, er i ferd med å ta over skrivebordet. Motstanden mot å skrive bokblogg har vært stor lenge. Årsaken er, tror jeg, et krav jeg har stilt meg selv om å skrive saklig om bøkene, om å gi handlingsreferater og nøkterne kommentarer mens jeg egentlig og innerst er en dypt usaklig og subjektiv leser som lengter etter å skrive akkurat min mening om det jeg leser.

Ikke vet jeg hvor dette bærer, men nå skal jeg prøve igjen.