Ja, nå har også jeg lest Enquists selvbiografi. Boka har fått mye oppmerksomhet, spesielt har skildringene av forfatterens alkoholisme blitt framhevet. Den er utgitt på norsk og er akkurat i disse dager høytlesingsbok i P2. Men denne boka bør leses på originalspråket. Rent generelt har jeg vanskelig for å forstå behovet for å oversette bøker fra dansk og svensk. I dette tilfellet ville det være helt meningsløst. Enquists språkbeherskelse er suveren. Jeg opplever det som ordenes lyd klinger i ørene samtidig som øynene samler bokstaver til ord og setninger, dette er et fysisk språk som skaper en intens tilstedeværelse.
PO Enquist begynner med barndommen. Han vokser opp i et lite samfunn i nord-Sverige sammen med sin mor som er enke og dypt religiøs. Gutten lærer å forholde seg til, og tro på oppvekstmiljøets kristenfundamentalistiske svar på livets store spørsmål. Disse svarene synes han senere i livet er små svar på de store spørsmålene, små svar som ikke passer inn i den intellektuelle tankeverden som han via universitet og forfatterkarriere går inn i og er medskaper til.
Som sosialdemokrat og idrettsmann er PO Enquist en spesiell figur på den svenske venstresiden på 60- og 70-tallet. Han kaster seg ut i livet og beskriver mange av disse tiårenes stridigheter med høy temperatur. Personlig setter jeg stor pris på beskrivelsene fra Berlin og fra olympiaden i München. Han reiser mye og bor både i København, Paris og New York. I sistnevnte gir han en levende skildring av arbeidet med å sette opp et av teaterstykkene sine på Broadway. Etterhvert blir alkoholismen dominerende og bokas siste del omhandler kampen mot spriten, men før den tid gir han et levende bilde av mange av de viktige politiske debattene i broderlandet. Barn og familie tar ikke mye plass, -kattene får mer omtale, såvidt jeg kan se.
Jeg fikk lyst å lese mer Enquist av å lese selvbiografien. Det er vel den beste anbefaling boka kan få.
mandag 27. april 2009
fredag 20. mars 2009
Og så var det Tore Renberg
Nå har jeg lest alle de tre bøkene i det som foreløpig er en trilogi om Jarle Klepp. Tore Renberg sier at han skal skrive om Jarle Klepp hele sitt liv, så det slutter vel ikke her. Men inntil videre har han skrevet "Mannen som elsket Yngve", som også er filmatisert, "Kompani Orheim" og, høstens bok, "Charlotte Isabel Hansen". Bøkene er åpenbart populære, for jeg måtte reservere dem på biblioteket for overhodet å få lånt dem.
Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.
Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.
Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.
Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.
Trilogien er oppvekstromaner og dem har det vært så mange av, at det i seg selv påkaller et gjesp. Det "nye" med Renberg skal være at han tar for seg en generasjon som var ungdommer på 80-tallet og som ikke skal være beskrevet tidlgiere, i alle fall ikke slik. "Mannen som elsket Yngve" begynner med Jarle Klepp som gutt og ungdom, "Kompani Orheim" tematiserer spesielt oppvekst med en alkonolisert far og i "Charlotte Isabel Hansen" viser Renberg at oppvekst fortsetter godt og vel inn i studenttilværelsen og det akademiske liv.
Tore Renberg kan skrive med et kolossalt trøkk, men har en hang til det sentimentale som jeg har vondt for å svelge. "Mannen som elsket Yngve" har mest av trøkket og minst av det sentimentale, og er derfor, etter min mening, den mest vellykkede romanen. Marta Norheim i NRK P2 har omtalt Kompani Orheim, den andre boken, som et viktig verk, men jeg synes slutten er så sentimental at den ødela leseopplevelsen. Den siste boka, Charlotte Isabel Hansen, har en del fine beskrivelser av Jarle Klepps tanker ved møtet med sin, inntil hun ble syv år, ukjente datter, men har et hendelsesforløp som ikke bare virker urealistisk, men også skjemmende "søtt" eller, altså, sentimentalt.
Jarle Klepp er i utgangspunktet en herlig type med et stort utviklingspotensial, men Renberg makter ikke å gjøre ham interessant i den siste boka. Han henger ikke sammen som person, han blir en type.
Jeg tok meg simpelthen i å tenke den arrogante tanken at Renberg trenger å oppleve mer levd liv før han skriver videre. Mye av handlingen, i sær i den siste boka, blir for konstruert og usannsynlig. Mannen kan jo skrive, og dette trøkket hans er det ikke mange som gjør ham etter, men å bygge opp historier som er troverdige er han ikke helt god til ennå.
mandag 9. mars 2009
Hvorfor Bragepris til årets Petterson?
Ja, hvorfor Bragepris til årets Petterson? Fordi han etter "Ut og stjæle hester" har blitt en ubestridt suksesshistorie? Nå har ikke jeg lest alle Bragepris-kandidatene, men det virker merkelig at "Jeg forbanner tiden elv" skal være det ypperste som er gitt ut av norsk skjønnlitteratur i 2008. Boka er, unnskyld uttrykket, flere hestehoder bak "Ut og stjæle hester".
Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.
Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.
Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.
Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.
Jeg vil så gjerne like Petterson og har faktisk lest alle bøkene hans. Jeg liker Arvid som har vært hovedperson før og som også er hovedperson nå. Men det er som om både Arvid og boka blir utflytende og uklare. Jeg har prøvd å tenke etter om det skyldes selve strukturen med skiftninger mellom fortid og nåtid, mellom Arvids og hans mors liv. Men jeg tror ikke det er strukturen som er problemet. Snarere er det menneskene som ikke lever opp av sidene. Én ting er at Arvid og moren hans aldri når fram til hverandre. Verre er det at de ikke når fram til meg som leser.
Arvid framstilles som en mann som er "umoden", dette er morens ord. Han skjønner, i likhet med et utall andre menn, ikke hvorfor ekteskapet hans har gått i oppløsning. Forfatterens grep er å fortelle den innledende kjærlighetshistorien til dette ekteskapet som gikk i grus. Historien er fin, annerledes og troverdig, men gir ingen nøkler til forståelse for hva som seinere gikk galt. Jeg opplever ikke dette grepet som vellykket i helheten, selvom kjærlighetshistorien i seg selv er herlig.
Herlig er også beskrivelsene knyttet til en ungdom i ml-bevegelsen. Det viser seg å være helt annerledes å slutte seg til arbeidernes skarer enn partilaget har forespeilet Arild. Pettersons lune og lojale, men likevel utleverende beretning, er kostelig, Problemet er imidlertid også her at delfortellingen ikke gir lys til hovedfortellingen, men snarere blir et enkeltelement som lyser stille for seg selv.
Relasjonen mellom mor og sønn, som skulle bære boka, er preget av en manglende gjensidig forståelse. Dette kunne vært veldig interessant, men forblir utvendig, synes jeg. For meg blir denne boka et "Jeg vil, jeg vil, men jeg får det ikke til". Likevel gleder jeg meg til neste. For Petterson på sitt beste er gnistrende godt.
tirsdag 3. mars 2009
Jørgen Norheim: Adjutanten
Jørgen Norheims Adjutanten handler om en prøyssisk militær som har tjent Keiser Wilhelm og som, etter dennes død, slår seg ned i et avsidesliggende hus høyt oppe i fjellsiden av en vestlandsfjord. Der bor han alene i hele etterkrigstiden, bare avbrutt av besøk om sommeren og av en og annen reise. Kontakten med omverdenen tvinger fram en smertefull gjennomgang av hva han har brukt livet sitt til, og fører til motstridende tanker om plikt og personlig ansvar. Forfatteren lar adjutanten knytte seg til den lille familien som eier gården han bor på. Slik får den yrkesmilitære, som har levd alene i alle år, komme så nær et familieliv som han ikke har vært det siden barneårene.
Jørgen Norheim skriver et levende og godt nynorsk. Han demonstrerer omfattende kunnskap om prøyssisk militærstrategi, om den første verdenskrigen, den russiske revolusjonen og andre historiske begivenheter som han lar adjutanten ta del i. Temaet for boka, forholdet mellom plikt og personlig ansvar, er absolutt interessant, men likevel er boka ikke helt vellykket. Jeg tror det skyldes at hovedpersonens utvikling ikke er helt overbevisende beskrevet. Det virker ikke sannsynlig at han er så avhengig av ytre personer i sitt indre oppgjør. Det samme indre oppgjøret mangler innimellom framdrift og blir ikke helt troverdig.
Jeg kan ikke tro annet enn at denne boka kunne vært blitt bedre med en strengere forlagskonsulent. Det mangler så lite på at den er helt vellykket.
Jørgen Norheim skriver et levende og godt nynorsk. Han demonstrerer omfattende kunnskap om prøyssisk militærstrategi, om den første verdenskrigen, den russiske revolusjonen og andre historiske begivenheter som han lar adjutanten ta del i. Temaet for boka, forholdet mellom plikt og personlig ansvar, er absolutt interessant, men likevel er boka ikke helt vellykket. Jeg tror det skyldes at hovedpersonens utvikling ikke er helt overbevisende beskrevet. Det virker ikke sannsynlig at han er så avhengig av ytre personer i sitt indre oppgjør. Det samme indre oppgjøret mangler innimellom framdrift og blir ikke helt troverdig.
Jeg kan ikke tro annet enn at denne boka kunne vært blitt bedre med en strengere forlagskonsulent. Det mangler så lite på at den er helt vellykket.
onsdag 11. februar 2009
J.M:G. Le Clézio: Gullfisken
I går leste jeg denne boka, som vel kan kalles en oppvekstroman. Den mannlige forfatteren beskriver livet til en jente fra Nord-Afrika, fra hun 6 år gammel blir røvet fra familien til hun blir en ung kvinne. Livet hennes er rått og voldsomt der hun forflytter seg i en liten by i Nord-Afrika og etterhvert til Frankrike. Det skjer noe hele tiden, hovedpersonen opplever opp- og nedturer og hun knytter seg til mennesker hun treffer underveis som deretter forsvinner ut av livet hennes. I perioder bor hun hos rike mennesker og hviler seg ut, i andre perioder er hun hektisk på farten i liv på samfunnets såkalte nederste hylle.
"Gullfisken" er en overlever, det som vi ville kalle et "løvetannbarn". Hun får litt skolegang og blir en ivrig leser av verdenslitteraturen. Hun møter en sangerinne, får litt musikkundervisning og blir profesjonell musiker. Dette blir ikke troverdig for meg. Forfatteren har diktet opp en historie som kan virke som en selvbiografi, men som mangler den selvrefleksjon som en forventer av en biografi. Som leser får vi være med på alt som skjer hovedpersonen Laila, men får ingen hjelp til å forstå henne. Hun forblir en uforståelig person for meg. Det kan selvsagt være min begrensning. Jeg ser ikke bort fra det. Likevel er jeg temmelig sikker på at det ikke kan være denne boka som har sørget for at Le Clézio fikk Nobelprisen i litteratur 2008.
søndag 8. februar 2009
Perselpolis
The Complete Persepolis er en tegneserieroman skrevet og tegnet av Marjane Satrapi fra Iran. Den er både en bok om hennes personlige utvikling og om Iran fra like før Sjahens fall til dagen i dag (nesten). Hun vokste opp i en familie som var i opposisjon til Sjahens styresett (og imperialistmaktene Storbritannia og USA som tok oljen) og etterhvert ble like mye i opposisjon til ayatollahenes regime. Både langs den individuelle og den politiske linjen er boka veldig interessant. Den er dessuten godt tegnet, og selv jeg, som i utgangspunktet ikke er noen ihuga tegneserieleser, er begeistret for hvordan tegninger og tekst bygger historien sammen. Denne boka sier mye om hvordan en tilpasser seg totalitære (og sikkert ikke-totalitære, for den saks skyld) regimer. Den gir liten grunn til optimisme, men det gjør den kanskje enda mer troverdig.
Jeg merker - med en viss glede - at denne boka har gjort meg mer interessert i Iran. Det er simpelthen fordi den engasjerte meg følelsesmessig og intellektuelt. Takk til Haakon som gav meg boka til jul. Og takk til Ellen Ememrentze som gav Sverre og meg filmen Persepolis. Selvom boka og filmen er laget av samme person, Marjane Satrapi, er de forskjellige og fyller hverandre ut på en fin måte.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
