Rohinton Mistry: Swimming lessons (1987)

Undertittelen på Swimming Lessons er "and Other Stories from Firozsha Bay". Denne bukta ligger i Mumbai, der forfatteren også er født og oppvokst. Fortellingene utspiller seg i og rundt et boligkompleks nær Firozsha Bay. Alle som bor i bygningen tilhører minoriteten Parsi, og utgjør bl.a. derfor en øy for seg selv i den veldig store byen. Hver fortelling handler om en eller flere av menneskene som bor i bygningen og kan stå for seg selv, men etterhvert som lesningen skrider framover, fletter historiene seg mer og mer sammen. Fra å være selvstendige noveller, blir de mer og mer elementer i en grupperoman. Det gjør faktisk lesningen mer tilfredsstillende, etter min mening. I bokas siste del trer forfatteren selv også tydelig fram. Han har flyttet til Canada for å studere og leseren får glimt inn i hans delvis trøstesløse immigranttilværelse.

Det er vanskelig å si hvor mye som er biografisk og hvor mye som er fiksjon i denne boka, men det spiller ikke noen rolle for akkurat denne leseren, i alle fall. Fortellingene er godt skrevet, - menneskene avsløres i all sin svakhet, men på en varm og kjærlig måte. På tross av at Parsi-tilhengerne opplever seg selv som spesielle, ser vi som lesere fort at de er akkurat like sammensatte, latterlige og smålige som alle oss andre.

Jeg innrømmer gjerne at jeg er svak for indiske bøker, og i særdeleshet for Rohinton Mistry. Et av lesningens privilegier er å komme på innsiden av andres hoder, og å være på innsiden av Mistrys gir både glede og ny kunnskap. Jeg lærer masse om India samtidig som jeg fryder meg over gode menneskeskildringer og fabelaktige fortellinger. Denne anbefaler jeg altså gjerne-

Carl Frode Tiller: Innsirkling (2007) og Innsirkling 2 (2010)

Som nyfrelst Tillerfan hadde jeg store forventninger og det skal man som kjent ikke ha, for da er det så lett å bli skuffet. Og skuffet ble jeg faktisk. Innledningsvis fordi oppbyggingen av bøkene er nesten helt lik den som imponerte meg slik i "Bipersonar": Hver bok er ført i pennen av tre ulike stemmer. Delvis henvender de seg i brevs form til hovedpersonen David, som skal ha fått hukommelsessvikt og trenger innspill fra folk som har kjent ham for å få greie på hvem han er og har vært. Sammen med brevene er det fortellinger - i jegform - om de skrivendes nåværende liv. Slik blir mange ulike fasetter ved Davids barndom og ungdom belyst, og ikke minst, hans familiehistorie. Likevel føler jeg ikke at jeg blir bedre kjent med David. Beretningene spriker for mye til det. - Og så ble jeg kanskje skuffet over at forfatteren brukte det sammen fortellertekniske grepet som tidligere.

Tiller skriver veldig godt. Jeg vet ingen andre som er så god til å beskrive alle de små situasjonene og reaksjonene som oppstår mellom mennesker i det helt alminnelige hverdagslivet. Men selv disse "gjennomlysningene" av det trivielle, som riktignok er mesterlig gjort, kan det bli for mye av, og det synes jeg faktisk at det blir. Dessuten er jeg usikker på om refleksjonsnivået til "bølla" Tom Roger er så høyt som forfatteren legger opp til. Her må jeg gjenta kritikken fra lesningen av Bipersoner; det er så tydelig at det er forfatteren og ikke personen Tom Roger, som er så velformulert og ettertenksom. Personen er troverdig i sine handlinger, men ikke i sine refleksjoner over handlingene, synes jeg. Samtidig må jeg legge til at det er i skildringene av Tom Roger og hans relasjoner til sine nærmeste, at jeg kjenner at boka suger meg inn. Det er en kombinasjon av ubehag og fascinasjon der, som er veldig godt beskrevet.

På en måte opplever jeg bøkene mer som en psykologisering av hovedpersonen David enn som en beretning om ham. Det er vel ikke nødvendigvis noen motsetning mellom de to, men her synes jeg det blir for mye om hva som forårsaker hva.

Ingen Bragepris fra meg, altså, men jeg gleder meg likevel til Innsirkling 3, som vel må være på vei? 2012? Slutten på Innsirkling 2 er såpass dramatisk at det kan kommer til å skje noe spennende i Innsirkling 3, tror jeg.

Sigrid Combüchen: Spill - en damroman (2010)

En god venninne landet denne boka en dag hun var innom. Den har ligget litt på nattbordet og ventet, men nå kom jeg i gang. Det har jeg hatt glede av. Denne dameromanen - jeg bare elsker at hun kaller den det - handler mest om kvinner, rettere sagt om Hedwig Carlsson som vokser opp i mellomkrigstidens Sverige. Men perspektivet endres hele tiden underveis, forfatteren lar den gamle Hedwig komme inn i historien tidlig i romanen mens hun beskriver Hedwigs ungdomstid og tidlige seksuelle erfaringer helt til slutt. Dessuten utgjør forholdet mellom den eldre Hedwig og forfatteren en egen historie. Det er flere historier i historien og vanskelig å vite om noe, eller hva som er dokumentarisk mens annet er funnet på. Forfatteren garderer seg imidlertid på siste side der hun skriver: "I denna roman är allt fiktion, personer, trädgårdar, hus, även "jag". Men den blå timmen på Finngatan eksisterer."

Noen av grunnene til at jeg elsker at boka er en dameroman, er de utførlige beskrivelsene av klær - og ikke hvilke som helst - og av vær, planter, utsikter osv, akkurat slik jeg og inntil flere av venninnene mine selv snakker, og sannsynligvis oppfatter verden. Jeg skal på ingen måte påstå at dette er spesifikt kvinnelig i en biologisk forstand, men i alle fall gjenkjennelig i en kulturell forstand. Om ikke annet skriver hun slik at jeg kjenner tankesettet veldig godt igjen, selv om hovedpersonen Hedwig på mange måter står meg veldig fjernt.

Innimellom er språket så levende at det gjør godt. Forfatteren varierer formen mye. Det er ikke alltid så lett å se begrunnelsen, men det gjør ikke noe, synes jeg, for den tekstlige variasjonen er med på å skape et liv i boken som jeg liker. Komposisjonen er også tilsynelatende løs, men det er faktisk noe av bokas sjarm.
Som du skjønner, jeg er sjarmert.

A.S. Byatt: The Children´s Book (2009/2010)

Denne boka skulle jeg gjerne likt, for jeg har både fått den og fått den anbefalt av min mestlesende datter. Men jeg liker den virkelig ikke. Eller, den irriterer meg.

Det er ingen tvil om at forfatteren har gjort et stort arbeid med å researche historiske facts. Bokas tidsrom er 1895 til slutten av første verdenskrig i 1918, en utvilsomt interessant epoke i i britisk historie. Det er en grupperoman med mange personer, de aller fleste tilhører en mer eller mindre bohemsk middelklasse som sympatier både for sosialisme og fri sex. Byatt prøver å lage en stor episk roman der menneskenes oppførsel kan forståes i lys av den tiden de lever i. Nobelt og kunnskapsrikt prosjekt. Problemet er bare at menneskene for det meste ikke blir hele mennesker, men hovedsaklig figurer, og at "tiden de lever i" mest blir til oppramsing av historiske facts. Samtidig som jeg sier dette, må jeg innrømme at deler av irritasjonen min over denne boka skyldes at noen av menneskene som er i den, faktisk interesserer meg veldig. Jeg blir frustrert over at forfatteren slipper interessante portretter fordi hun "må" gå over til å fortelle om andre personer for å gå grupperomanprosjektet til å henge sammen. De menneskene som virkelig lever i boka, forteller også mye om tiden de lever i. For meg som er interessert i The Arts and Crafts Movement generelt og William Morris spesielt, har boka absolutt mye interessant stoff.

Huff, stakkars leser, dette blir du ikke klok av. Men jeg har ikke lyst å bruke tid på å fortelle mer. Du kan gå inn på for eksempel http://www.guardian.co.uk/books/2009/may/09/as-byatt-childrens-book, om du vil ha en grundigere analyse.

Datteren sier at de andre bøkene til A.S. Byatt er kjedelige. Jeg tør ikke tenke på dem. Denne var på over seks hundre sider. Hvis det finnes noen der ute som vil forsvare A.S. Byatt er jeg lutter øre. Jeg er åpen for korrigering. Men altså ikke for denne boka.

Sissel Gran og Nora Skaug: Hekta på et håp om kjærlighet (2010)

Denne boka anbefaler jeg. Men det er vel nødvendig å si litt mer enn det?

For meg er substantivet "hekt" et nytt ord. Psykolog og samlivsterapeut Sissel Gran bruker ordet om en situasjon der en av personene i et parforhold (eller noe som kan bli det) blir hekta på den andre, men samtidig fanget i en utrygghet om den andre virkelig ønsker det samme. Hun skiller hektet fra forelskelse og kjærlighet. Morsomt nok bruker hun Werther i Goethes Den unge Werthers lidelser som et klassisk eksempel på et hekt.

Første halvdel av boka er Nora Skaugs historie om hektet på mannen som kalles Frank. Historien er veldig godt skrevet, - jeg ble helt hekta (unnskyld uttrykket) og leste den på strak arm. Det er mye gjenkjennelig smerte i den. I andre halvdel av boka forklarer Sissel Gran hva som skjer i et hekt. Også hun skriver godt og alldeles forståelig, til og med når hun forklarer faglige analysebegrep. Faktisk blir en klokere av å lese denne boka: Gran forklarer hva som skjer i hjernen og i kroppen på en slik måte at skammen over å ha oppført seg som en idiot slipper den som leser...

Mer tror jeg ikke jeg vil si. Les heller selv.

Carl Frode Tiller: Bipersonar (2003

I mitt forsøk på å følge bittelite grann med hva som skjer i andedammen, har jeg nå nådd Carl Frode Tiller. Han fikk P2-lytternes pris for Innsirkling 2 i år, og selvom jeg fortsatt er snurt fordi jeg ikke ble valgt ut til juryen, - Tiller skulle det være. På biblioteket hadde de bare Bipersonar i hylla, men det gjør ingenting. Du verden for en forfatter! Han skriver skjorta av de aller fleste. Foreløpig leder han 1-0 på Espedal (jada, jeg vet at dette er barnslig). Jeg står nå på venteliste til Innsirkling og Innsirkling 2, og venter med spenning.

I boka skriver forskjellige personer om seg og sitt liv, men felles for fortellerne er deres relasjon til Thomas Isaksen. Alle skriver i jeg-person. Fortellerne er sønner, bror og svigerfar, og dessuten forfatteren Arnt. På et tidspunkt sier Thomas Isaksen at han føler seg som en biperson i sitt eget liv, noe som får Arnt til å gremme seg over banaliteten i utsagnet, men som likevel framstår som sant. Alle som skriver er bipersoner i Thomas sitt liv, men flere av dem, særlig sønnen Peter, ser ut til å ha tatt over mye av livet til faren.

Dette er langt fra en lystig bok. Den er slett ikke å anbefale for den som ikke liker alvor, for ikke å si tungsinn. Selv ble jeg nedtrykt av å lese den, direkte tung. Boka går på innsiden av menneskene og det er ikke så vakkert at det gjør noe, men sannferdig virker det. Tiller skriver delvis om hva som skjer, og delvis rene tankestrømmer. Felles for flere av personene er at de gjennomskuer og ser det problematiske ved egne handlinger, men ikke makter å endre handlingsmønster. Uansett, det er fabelaktig godt skrevet. Mange lange setninger, dvs. mer presist at mange setninger i tankestrømmene er delt med komma. Dette gir både intensitet og flyt. Peters kapitler har konsekvent liten forbokstav i begynnelsen av setningene.

Det står i omslagsteksten om forfatteren at han også spiller i band. Thomas Isaksen sin musikalitet og det livsnødvendige ved å spille for ham, er veldig fint beskrevet.

Min eneste innvendig mot boka er innlemmingen av forfatterens alter ego, Arnt. Ikke at kapitlene med Arnt er dårlige, tvertimot, men kunstgrepet med å innføre et metanivå der Thomas Isaksen både eksisterer i Arnts liv og som en figur i den boka om skyld som Arnt sliter med å avslutte, er og blir et kunstgrep. Forresten, en liten innvending til. Peter, den yngste sønnen, sliter med livet og med å tilpasse seg. Hvor sannsynlig er det at han tenker slik Tiller lar ham gjøre? Jeg tvilte mens jeg leste, må jeg innrømme og da sendte jeg en tanke til Per Petterson som er så utrolig god til å skrive slik at de ordløse guttene og mennene, både virker ordløse og forståelige. - Men det er ikke en viktig innvending mot boka.

Alvoret i boka kommer fra alvoret i personenes liv. En av grunnene til å bli nedtrykt av denne boka, er at det kjennes så sant. Akkurat så sant er det mistrøstige ved våre liv. Jeg skjønner godt at prisene regner over denne forfatteren.

Julia Child with Alex Prud´homme: My Life in France (2009)

Det ligger fortsatt en bunke med ubeskrevne bøker på hylla ved pcen. De er ikke helt ferske lenger, men jeg har forbannet meg på at jeg skal skrive om dem.

Filmen Julie & Julia er heller ikke helt fersk. Rammen om fortellingen er at Julie bestemmer seg for å lage en av Julia Childs matretter hver dag og blogge om det. - Og dermed forvandler livet hennes seg, naturligvis... Julia Child er det amerikanske TV-kjøkkenets mor og litt av en dame. I filmen spilles hun av Mery Streep.

Virkelighetens Julia Child bodde mange år i Frankrike og satte seg inn i det klassiske, franske kjøkkenet på en måte som ikke kan kalles annet enn imponerende. Hun forsker og systematiserer matretter, etter at hun har lært seg det grunnleggende av gode paris-kokker. Etter flere års utarbeiding og gjennomprøving av oppskrifter gav hun ut en matklassiker (i USA) som "Mastering the Art of French Cooking" sammen med to franske venninner. Seinere kom en rekke kokebøker, først "The French Chef Cookbook" og seinere en rekke med navnet hennes i tittelen. Julia Child ble merkevare.

Denne boka handler om årene i Frankrike. Det er litt heftig å lage bok med og om en dame på nittien, slik Alex Prudhomme har gjort, og det er ikke fritt for at det går an å merke at kildene delvis er skriftlige, delvis har tørket litt ut. Særlig går dette ut over beskrivelsene av andre mennesker, som framstår litt grunnere enn jeg antar de har vært. Selv sitter jeg igjen med to hovedinntrykk: For det første synes jeg det var veldig interessant å se hvordan Julia Child bruker matinteressen til å skape seg et eget liv i sin tilværelse som "medbrakt" hustru til en mann som jobbet på amerikanske informasjonskontor i Frankrike. Slike kontor var det mange av etter annen verdenskrig. For det andre synes jeg skildringen av hvordan mannen hennes, Paul Child, ble rammet yrkesmessig av McCarthy-periodens paranoide kommunistangst, er interessant. Men disse poengene er neppe bokas hovedanliggende. Den viser snarere hvordan en intens og systematisk person - med et åpent sinn og en god ektefelle - kan snuble seg til en karriere. - Og så handler det om mat, naturligvis. På mange måter dokumenterte Julia Child det klassiske franske kjøkkenet like før det forsvant. All ære til henne.

Tomas Espedal: Blond (1996)

Norsk litteratur interesserer meg ofte ikke. Når jeg er i mitt mest dømmende hjørne, sier jeg at det er fordi jeg er lei av gutters oppveksthistorier, og at jeg tror jeg vet det jeg trenger å vite om gutters oppvekst. Knausgård har jeg likevel lest med interesse, kanskje fordi han får fram forbindelsen mellom mannen og gutten? Nå har jeg skjønt at Tomas Espedal er det nye "must". På mitt lokale bibliotek var det bare én bok i hylla, og det var denne. Og gjett hva, den handlet om en gutts oppvekst.

I jakten på å dekke over min motvilje mot oppvekster, fant jeg dette utsagnet om Tomas Espedals forfatterskap på Wikipedia: "mest kjent for sine genrediffuse selvbiografiske og selvutleverende romaner". "Genrediffus", smak litt på det ordet, det er åpenbart noe som skal gjøre forfatteren vanskelig å plassere. Slik jeg leser Espedal, er det akkurat slik han vil ha det. Han forsøker å vende seg bort fra verden, i alle fall om vi skal ta ham på ordet i "Blond".

Boka er sannsynligvis selvbiografisk, og hvis den er det, er den helt klart selvutleverende. Mens jeg leste tenkte jeg at dette er en barndomsskildring der forfatteren tillater seg å skrive alle de svarte tankene som barn også har, men ikke får lov til å si. Det får barndommen til å stå fram som ganske uvanlig. Likevel mistenker jeg at barndommen hans ikke er så uvanlig, her er klassereiser og pretensjoner, og behov for å bli inkludert og godtatt av de som en vil henge med, men det er mange som har opplevd noe liknende. Det er også mange som har beskrevet slike sider ved oppvekstene sine slik at leseren knytter seg til menneskene, men slik er det ikke her. Dette er ikke mennesker å bli glad i. Det har neppe vært forfatterens ønske, heller.

Espedal skriver så skarpt og hardt om familierelasjonene at de faktisk blir utydelige, synes jeg. Det mangler kjøtt på beina. Beskrivelsene er harde som knokler, og påståelige. Portrettet av moren er nesten interessant, men jeg tar meg i å tenke at det kunne vært mye mer spennende om han ikke så henne utenfra, fra sønneperspektivet, hele tiden. Eller kanskje perspektivet er greit, men at det mangler noe, ja, altså, "kjøtt"?

"Blond" er Espedals femte bok. Og jeg som tenkte å si at den var grei som skriveøvelse, ettersom han åpenbart har skrevet gode bøker senere, i alle fall om vi skal tro kritikerne. Men fem bøker å øve seg på?

Jeg gir meg ikke. Espedal får flere sjanser.

Jumpa Lahiri: The Namesake (2003)

Mens jeg leste denne boka, tenkte jeg mye på hva det er som gjør en bok dårlig. For Jumpa Lahiris The Namesake er virkelig ikke en god bok. Den har en god historie å by på, forsåvidt, om oppveksten til den eldste sønnen av Bengali immigranter til USA. Vi hører om kulturklæsj, og om behov for både avstand og tilhørighet til foreldrene. En fortelling om hvorfor hovedpersonen får fornavnet Gogol, simpelthen oppkalt etter den russiske forfatteren, og seinere om det anstrengte forholdet Gogol Ganguli utvikler til navnet sitt før han forsoner seg med det, utgjør en fortelling i fortellingen og tjener som en metafor på forholdet hans til bakgrunnen sin. Dette er i og for seg troverdig når en leser det. Men det som gjør boka dårlig, er at alt er utvendig beskrevet. Det er handlingene som blir beskrevet, hva folk spiser og hvordan de kler seg, at de blir hentet på stasjonen og at de flyr til Calcutta, mens hovedpersonenes indre liv bare sjelden blir belyst.

Det som jeg elsker med litteratur, er at det er en måte å komme inn i andre menneskers hode, at litteraturen gjør det mulig å erfare andres erfaringer og at litteraturen gjør det mulig å forstå handlinger og følelser som ikke er tilgjengelige i ens eget liv. Men ikke bare det. Jeg har lest Coetzee nylig. Det er naturligvis urettferdig å sammenlikne en ung forfatter med en nobelprisvinner. Likevel er det noe med Coetzees evne til å beskrive det jeg faktisk vet allerede, på måter som gir gjenklang og som faktisk fordyper den egne erfaringen, som mangler fullstendig i denne boka. Det har noe å gjøre med at fokuset er på den ytre handlingen og det har noe å gjøre med at språket også holder seg der ute i det ytre. Det er som om Jhumpa Lahiri tror at leseren vil skjønne hva som skjer inne imenneskene dersom vi får vite hvordan deres ytre liv er. Det er mulig at boka kunne bli en brukbar film, for da ville skuespillerne kunne gi liv til det usagte, men som bok kommer forfatteren til kort.

Mer er det ikke å si om denne boka, dessverre. Hvorfor jeg leste den? Jeg lånte den av en venninne og lest den på en seks timers bussreise. Uten alternativer. Ipoden virket ikke.

Ian McEwan: The Innocent (1990/2005)

Dette er en tidlig McEwan, en bok som imidlertid, lest i ettertid, henger tydelig sammen med andre han har skrevet. Stikkordet er moral. Hvor vanskelig er det ikke å omsette moralske holdninger til en fornuftig praksis når mennesker havner i uventede og til dels ekstreme situasjoner?

Hovedpersonen her er en ung engelskmann, en ingeniør, som sendes til Berlin på oppdrag fra britisk militær etterretning. Det har gått noen år siden andre verdenskrig er over, nå skal den ungemannen delta i den kalde krigen. Han blir involvert i et tunnellprosjekt der amerikanere og engelskmenn samarbeider om å avlytte russiske telefonlinjer. Både tunnellbyggingen og installasjonene beskrives detaljert, så for denne lite teknisk interesserte leseren ble første tredjedel av boka litt dryg. Morsomt er imidlertid beksrivelsene av engelskmenn og amerikanere, og ikke minst hvordan de ser på hverandre og hvilke samarbeidsproblemer som oppstår. Etterhvert blir boka også en kjærlighetsfortelling, fordi den unge engelskmannen treffer en litt eldre tysk kvinne og forelsker seg. Kjærlighetshistorien utvikler seg i en vev av etterretning og kald krig, men det er en person fra den tyske Marias fortid som skaper situasjonen som er bokas dramatiske høydepunkt, det som blir den moralske prøvelsen for vår hovedperson. Akkurat hva som skjer, skal selvsagt ikke røpes her. Etter en litt langsom start, tar spenningen seg absolutt opp på slutten. McEwan beskriver dessuten grusomheter så detaljert og nøyaktig at jeg måtte hoppe over noe av testen innimellom.

Når jeg synes at denne boka ikke kommer opp mot McEwans beste, skyldes det først og fremst strukturen og hvordan handlingsforløpet er organisert. Det tar tid å komme i gang, deretter er det relativt fredelig og rolig en lang stund før det voldsomme klimakset kommr. Språklig synes jeg også han er tammere, men det er kanskje ikke rettferig å måle ham mot ham selv på det beste?

Uansett, en stor takk til den gode venninnen som kom med boka og insisterte på at den burde stå i hyllene i Berlin. Med en biperson som bor i Nollendorfstrass 10, skulle det bare mangle (vi "bor" jo i nr. 28 i samme gate).

Jo Nesbø: Panserhjerte (2009)

Flyreiser er mine krimøyeblikk. Jeg trenger noe som får meg til å tenke på noe annet enn at jeg flyr. Derfor ble Panserhjerte med på tur denne gang. Tjukk bok på over 500 sider, men jeg bare MÅTTE lese mellom reisedagene, også, og da holdt den ikke en hel reise.

Nå har det seg slik at jeg, som umåtelig mange andre, er veldig svak for Harry Hole. Men i denne boka synes jeg han begynner å oppføre seg som en helt i en animasjonsfilm, en mann som ytre, fysisk smerte ikke biter på, en mann som tåler alt, en mann som ikke er laget av kjøtt og blod. I det hele tatt synes jeg dette blir mer action enn krim, mer blod og gørr og vakre kvinner enn utfordringer for intelligensen. Det er ingen tvil om at boka kan bli film, for å si det slik, for den virker nesten som en bok som er skrevet etter filmen. Kanskje har det kjørt en film i forfatterens hjerne mens han skrev.

Handlingen er kompleks og går over flere kontinenter. Harry elsker fortsatt Rakel og sønnen hennes, Oleg, men Nesbø plasserer en vakker politikvinne i armene hans, uansett. Denne vakre, og åpenbart intelligente og til og med intellektuelle, unge kvinnen har liten annen funksjon enn å være en brikke i mennenes maktspill. Man kunne unnet henne en bedre skjebne, ikke minst etter at Harry forlater henne fordi han ikke kan glemme Rakel. Sukk. Og nå som den vakre, unge og intelligente kvinnen hadde tilbudt ham å redde ham fra seg selv. Dobbeltsukk.

Jeg liker best bøker hvor jeg kan gjette litt selv, men når handlingen blir så kompleks som her, blir det vanskelig. Eller kanskje det er fordi Nesbø ikke helt klarer å framstille den komplekse handlingen slik at det blir mulig? Nesbø har skrevet veldig god prosa før, ikke minst i Rødstrupe, som jeg fortsatt synes er den beste av bøkene hans. Men her blir det mye plankekjøring, og lite kunst, for å få handlingen videre. Typegalleriet er fascinerende, men blir ofte nettopp bare typer. Hvorfor the bad guys holder til i Kripos og the good guys i Oslopolitiet er over meg. Jeg synes i det hele tatt kampen om å påvirke avgjørelser i Justisdepartementet virker litt søkt, men det kan jo tenkes at det er meg som er på jordet her og ikke Nesbø.

Og nei, jeg var ikke fornøyd denne gangen. Men det er det ingen som bryr seg om. De bare leser og leser Nesbø, og han kan le hele veien til banken.

Joyce Carol Oates: A Fair Maiden (2010)

Jeg skal innrømme å ha lese denne boka veldig fort. Undertittelen er "A tale of dark suspense", så jeg behandlet den litt som en krim og den kom liksom aldri til krimdelen. Derfor ble jeg nødt til å skynde på og ikke ergre meg over at Oates hadde skrevet enda en bok om en purung jente og en gammel mann. Ikke at det ergret meg at Oates hadde skrev om dette temaet, det var snarere en usigelig tretthet som falt over meg; at noen overhodet hadde skrevet en eneste bok til om en eldre herre som faller for en ung jente.

Men Mr. Kidder er ikke en helt alminnelig mann. Det er i det minste en fordel. Det er dessuten mye vi ikke får vite om ham, men som vi kan ane. I alle fall, han åpner nye verdener for Katya som har sommerjobb som barnepike i en kystby for velstående mennesker i New Jersey. Der hennes arbeidsgivere er oppkomlinger, representerer mr. Kidder gammel rikdom med et vakkert hus med havsutsikt, klassisk musikk - han spiller selvfølgelig utmerket selv - og kunst. Likevel påstår han at 16-årige Katya, som kommer fra et helt annet miljø, er hans "soulmate" etter å ha sett henne på gaten mens hun passet barn. Katya er en forsømt jente fra en familie som verken økonomisk og sosialt kan tilby henne stabilitet og trygghet, for slett ikke å snakke om kjærlighet. Forfatteren forteller en del om Katyas erfaringsverden, som er rå og brutal, og som står i en sterk kontrast til Mr. Kidders liv. Katya blir en tydelig person for leseren og det kjennes veldig bra. Likevel føler jeg at hun blir litt sjablongaktig, at hun framstilles slik en jente med hennes bakgrunn vanligvis oppfattes.

Krimelementet i boka kommer, selvom det kommer seint, så jeg skal ikke skrive mer om handlingen. For meg ble akkurat denne delen litt utroverdig. Katyas reaksjonsmønster fram til vendepunktet var forståelig for meg, men de reaksjonene som kommer på slutten, er vanskeligere å gripe. Men kannskje jeg leste for fort?

Mr. Kidder er en mann som er vant til å få det som han vil, virker det som. Samtidig er det en ensomhet over ham som gjør det forståelig at han knytter seg til Katya. Han har sympatiske sider, men er i bunn og grunn en svært egoistisk karakter. Jeg ville gjerne likt ham bedre.

Jeg er ikke noen ekspert på Oates, som har en omfattende produksjon bak seg og har vært nevnt som kandidat til Nobelprisen. Jeg kan likevel ikke tenke meg annet enn at hun har skrevet bedre bøker enn denne. Min tanke er at hun har hatt lyst til å gi sin egen vri på et slitent Lolitatema. Så er det bare det at jeg ikke synes hun får det helt til. Særlig bokas siste del etterlater for mange løse tråder og ulogiske spring. Men at dama kan skrive er det ikke tvil om. Noe annet ville vel være rart, også, så anerkjent som hun er.

Jeg har lest boka på engelsk. Likevel blir det bare terningkast tre.

Vanskelig

Jeg synes det er vanskelig å finne en form på denne bloggen. Etterhvert som jeg skrev, oppdaget jeg at jeg var veldig subjektiv og kanskje ikke alltid gav leseren av bloggen en mulighet for å danne seg sin egen mening. På den andre siden, kanskje det er slik at det nettopp er en tydelig og personlig vurdering av en bok som gjør det lettere for leseren å ta et eget standpunkt? Dette klarer jeg ikke helt å finne ut av. Men jeg skal prøve litt igjen nå.

Hvilepuls

Jeg leser mye fortere enn jeg skriver på denne bloggen. Det er vanskelig å finne et toneleie som både er morsomt å skrive og som kan interessere min ene følger og eventuelle andre som måtte lokkes inn på disse sidene. Men nå skal påskeferiens Parisbøker tilbake til biblioteket og det dytter meg i gang.

På yngste datters anbefaling har jeg lest Faiza (det skal være to prikker over i-en) Guènes bøker Kiffe kiffe i morgen og Siste runde på Balto. Forfatteren er veldig ung, hun utgav Kiffe kiffe i morgen som 19-åring i 2004. Siste runde på Balto kom på norsk i år. I februar var forfatteren på Litteraturhuset, men da sov jeg i timen.

Begge bøkene handler om mennesker i Paris´ forsteder, de såkalte banleiuene, som i våre medier først og fremst er presentert som innvandrertette problemområder. Guène presenterer i den første boka en ung jente av marokkansk bakgrunn og moren hennes i tiden etter at faren har forlatt dem for en ny kone som kanskje kan gi ham den etterlengtede sønnen. Den skildrer bokstavelig tap nød og sorg, bl.a. i nådeløse og ungdommelig krasse beskrivelser av sosialkuratorer, lærere og psykologer, men gir også håp om at endringer er mulige. Boka er lett og rask å lese på norsk. Jeg må innrømme at jeg gjerne skulle vært god nok i fransk til å lese den på originalspråket, for oversettelsen tyder på at språket er et betydelig virkemiddel for å formidle livet som fattig i forstedene.

Siste runde på Balto viser at forfatteren har evnet å utvikle de litterære virkemidlene. Her er det flere fortellerstemmer som alle forteller i jeg-form, noe som gir en større fylde til fortellingen enn den enslige fortellerstemmen i den første boka. Også denne boka er kort, ca. 150 sider, og lett å lese. Balto er en bar i en forstad som er rammen for fortellingen. De forskjellige personene er levende mennesker som virker troverdige, selv om enkelte grenser til karikaturer. Handlingen er en slags krimgåte og boka er et artig alternativ til mainstream krim.Det skader jo heller ikke å få litt nærmere kjennskap til livet i forstedene samtidig som historien vikler seg ut, eller?

Bunken må ned i størrelse

Det ligger en bunke bøker ved pcen som jeg har lest, men ikke skrevet om. Den må ned i størrelse, ellers kommer jeg aldri til å klare å opprettholde denne bloggen.

Den eneste boken av Per Olov Enquist på svensk som jeg fant i Karlstad i august var "Livläkarens besøk". Nå har det seg slik at jeg er veldig svak for Enquist. Det er noe med språket. Men det har jeg skrevet om før.

Livlegen er Struensee, som arbeidet for den dansknorske kongen Christian 7 og etter hvert både overtok styringen av landet og dronningen. En utrolig fascinerende historisk skikkelse. Innledningsvis er han svært troverdig skildret, men jeg synes ikke Enquist makter å beskrive ham, enn si forsvare ham, etterhvert som situasjonen rundt ham tilspisser seg. Portrettet av den sinnsyke (?) kongen er forståelsesfullt og betagende, og dronningen synes jeg også er beskrevet på en innsiktfull måte. Jeg kan ikke vurdere i hvilken grad beskrivelsen av maktkampen i hoffet er godt historisk fundert, men romanteknisk fungerer beskrivelsen godt.

Her er historien i seg selv veldig sterk. Voldsom. Bokas svakhet, og den er der, synes jeg nok, er at hovedpersonen ikke blir helt troverdig. Men denne boka må likevel være mat for mons for historieinteresserte. For Enquist-entusiaster er den selvsagt et must.

Sykehusbøker

Patienter trenger gode, men ikke så krevende bøker. Da jeg gikk innom biblioteket på jakt etter underholdning til det sykehusoppholdet som plutselig lå foran meg, fant jeg denne kombinasjonen: Max Frisch: Homo faber (på tysk), Minette Walters siste krim The Devil´s Feather og noveller av Alice Munro (Hateship, frienship, courtship, lovship, marriage). Disse tre holdt nesten til en knapp ukes sykehusopphold. Før jeg dro fra sykehuset, lette jeg gjennom bøkene på pasientenes oppholdsrom og der fant jeg en enkelt perle blant kiosklitteraturen, Herman Hesses Die Marmorsäge.

Jeg begynte med Homo Faber, som jeg leste på dansk for tredve år siden og ikke husket et ord av. Den unge legen på avdelingen mente jeg leste veldig tung litteratur, men det sier nok mer om ham enn om boka. Homo Faber handler om mennesket i all sin skrøpelighet, slik jeg leser den. Noe handlingsreferat får du ikke her, handlingen er akkurat så usannsynlig som livet også kan være, så boka viser også hvor skjøre overlevelsesstrukturer vi bygger opp om oss selv. Dette er en bok jeg absolutt anbefaler. For meg var det også artig å merke at jeg kjente igjen forfatterstemmen fra den andre Max Frisch boka jeg leste, selvom jeg synes at Homo faber er en mer vellykket bok. Begge disse bøkene av Max Frisch utforsker menneskelig identitet og eksistens på en måte som både er tankevekkende og medrivende.

Minette Walters kan en gå lett over. Faktisk syntes jeg slutten var så ambivalent at jeg leste halve boka to ganger for å se om det var spor jeg hadde misset, men jeg tror det var forfatteren som ikke helt hadde bestemt seg. Eller kanskje hun ville at vi skulle tvile på hovedpersonene? Jeg hadde aldri giddet å tenke to tanker på det, om det ikke var for at jeg lå i sykesenga og hadde god tid. Ikke en av hennes beste. Jeg synes det begynner å bli en stund siden sist. Kanskje jeg skal finne meg andre krimforfattere? Noen anbefalinger?

Alice Munros fortellinger er glitrende sengelektyre. En novelle holder lenge og gir mat for tankene. Hun henter mye fra eget levd kvinneliv, det er lett å merke når en har lest flere av bøkene. Jeg synes nok de mest spennende novellene er de som er fjernest fra det intellektuelle middelklasse livet, men det kan skyldes at det er de som gir meg ny innsikt. Sitt eget og andres middelklasseliv er det lett å bli litt lei av og oppgitt over. Tenker nå jeg.

Betty Smith: A Tree Grows in Brooklyn

A Tree Grows in Brooklyn ble utgitt første gang i 1943 og er valgt som en av "The Books of the Century" av New Yorks Public Library. Den er en oppvekstroman som beskriver barndom og ungdom i en fattig familie i Brooklyn. Jeg-personen er en jente, eldste datter i en irsk-amerikansk familie med en musikalsk og tørt far og en en hardt arbeidende mor som holder sammen på det hele. Ikke akkurat en ukjent historie og kanskje heller ikke noen stor roman, men boka gir et tidsbilde fra fattigdommens Brooklyn i begynnelsen av forrige århundre som er interessant. Brooklyn er i dag chict, der bor Paul Auster og Siri Hustvedt og åpenbart også Aslak Nore, uten sammenlikning for øvrig, når han er i New York. Denne framtida er langt unna og helt utenfor forestillingsevnen til den lille familien som Betty Smith beskriver.

Fattigdom er ikke morsomt og den lille familiens strev for å overleve er imponerende, men naturlig nok krevende. Foreldrene ble foreldre altfor tidlig, i alle fall lenge før de var modne til ansvaret. Prevensjonsmidler ser ikke ut til å være en del av virkeligheten. Faren prøver så godt han kan å tjene penger som syngende kelner, men faller dypere og dypere ned i flasken. Han skildres likevel med stor kjærlighet og lite skam. Moren vasker og skrubber, lager forsonende fortellinger som skal gjøre det lettere å forsone seg med knappe måltider og er en overlever, i motsetning til den mer kunstneriske faren. Kjærligheten mellom familiemedlemmene er stor og jeg, som er forelder i en annen tid, blir uvilkårlig imponert over måten barna stiller opp for familien sin. Når de begynner å tjene penger er det selvsagt at nesten alt skal gå til familien. Det virker helt selvsagt.

Noen av de mest frodige personene i boka, er bipersoner. En tante som aldri har gått på skolen og er glad i den fysiske kjærligheten, skildres som et helt og levende menneske. Det er befriende Denne boka handler om levende mennesker som har vanskelige livsvilkår og som kjemper for å få det bedre, men det er ikke noe stakkarslig over dem.

Rent romanteknisk er boka langt fra perfekt, men som tidsbilde er den tankevekkende og absolutt interessant.

Moral: Ikke tro på kritikere

Jeg liker å lese krim når jeg flyr. Da blir jeg borte på en måte som gjør at jeg glemmer at jeg egentlig ikke synes det er så behagelig å være oppe i luften. Jeg har mine favoritter som Henning Mankell og Minette Walter, men blir helt overveldet over alle ukjente navn og glorete omslag i flyplassbokhandelens hyller, så det var fint å se at Harlan Coben: The Woods fikk fin kritikk i danske Weekendavisen. Da er den god nok, tenkte jeg. Det kan jo hende boka er akkurat det, altså god nok, men ikke for meg. Jeg hadde følelsen av å lese en actionfilm og ettersom actionfilmer ikke interesserer meg noe særlig, var ikke det noen veldig tilfredsstillende følelse. At helten i tillegg er en mann med et ego og en handlekraft som etter mitt syn hører hjemme i fantasy og ikke har noe å gjøre i det virkelige liv, gjorde ikke leseropplevelsen gladere.

Men hvis du liker pågående helter og actionfilmer, er dette kanskje krimen for deg. Hva den handlet om? Nei, det har jeg skyndt meg å glemme.

Pamuk og Hamsun

Orhan Pamuks siste bok, utgitt i 2008 og oversatt til tysk samme år (men ennå ikke til norsk) heter "Das Museum der Unschuld". Jeg kjøpte den begeistret i Berlin og slo, etter å ha lest de innledende kapitlene, fast at her kommer en stor kjærlighetsroman, så jeg lot boka ligge i påvente av god tid og behov for store gleder. Derfor ble boka med på sommerferie. Og viste seg å være en uendelighetsaffære der tiden stod stille og stille og stille.

Ofte er Pamuk så tung å komme i inn i. Begynnelsen på "Mitt navn er karmosin" var, for eksempel, ugjennomtrengelig de fire første gangene. Denne gangen flyter det. Og bare tanken på en kjærlighetsroman fra denne forfatteren som jeg liker umåtelig godt på tross av at hans ugjennomtrengelighet, er herlig. Men denne gangen var det altså innledningen som var best. Hovedpersonen, bokas jeg, er en ung rikmann som skal forlove seg med en perfekt kvinne som han elsker. Likevel starter han et kjærlighetsforhold til en meget ung og fjern slektning. Dette kjærlighetsforholdet tar over livet hans på en måte som er så altoppslukende at jeg har problemer med å tro på det. Og tiden går og går, både i romanen og i sommerferien, mens handlingen står stille og ikke beveger seg av flekken mens jeg leser og blar og leser og blar.

I tillegg hadde jeg lånt Hamsuns "Mysterier" på lydbok, så i pausene jeg trengte fra Pamuk, hørte jeg opplesningen om den svært følsomme og forvirrede Nagel og hans bravader i en liten norsk kystby, bl.a. hans forelskelse i prestedatteren Dagny. Intensjonen var å sette meg litt mer inn i Hamsuns forfatterskap, som jeg aldri har vært noe begeistret for og som jeg derfor heller ikke har lest så mye av. I sommer har P2 sendt Olafr Havrevolds opplesning av "Sult" og, selvom jeg har hørt litt sporadisk, var det en fin opplevelse, en helt egen tone, en emosjonell forvirring som jeg hadde glede av.

Men to forelskede menn som ikke klarer å se eller forstå objektene de påstår seg å være forelsket i, er for mye, selv i en sommerferie. Nå er det kanskje lettvint å redusere begge bøkenes hovedpersoner til "forelskede menn", men det er de. De fanger seg selv i et nett av romantisk dill og fysisk begjær som jeg synes er ulidelig å lese om og høre på. Jeg får lyst på frisk luft og alminnelige hverdagstanker etter å ha forholdt meg til så mye opphøyet pladder. Det er mulig dette sier mer om meg enn om bøkene, men så er jo dette min bokblogg, da og ikke Verdens Litteraturhistorie.

Ta meg sammen

Stabelen over bøker jeg har lest siden jeg skrev sist, er i ferd med å ta over skrivebordet. Motstanden mot å skrive bokblogg har vært stor lenge. Årsaken er, tror jeg, et krav jeg har stilt meg selv om å skrive saklig om bøkene, om å gi handlingsreferater og nøkterne kommentarer mens jeg egentlig og innerst er en dypt usaklig og subjektiv leser som lengter etter å skrive akkurat min mening om det jeg leser.

Ikke vet jeg hvor dette bærer, men nå skal jeg prøve igjen.