mandag 4. juli 2011

Rohinton Mistry: Swimming lessons (1987)

Undertittelen på Swimming Lessons er "and Other Stories from Firozsha Bay". Denne bukta ligger i Mumbai, der forfatteren også er født og oppvokst. Fortellingene utspiller seg i og rundt et boligkompleks nær Firozsha Bay. Alle som bor i bygningen tilhører minoriteten Parsi, og utgjør bl.a. derfor en øy for seg selv i den veldig store byen. Hver fortelling handler om en eller flere av menneskene som bor i bygningen og kan stå for seg selv, men etterhvert som lesningen skrider framover, fletter historiene seg mer og mer sammen. Fra å være selvstendige noveller, blir de mer og mer elementer i en grupperoman. Det gjør faktisk lesningen mer tilfredsstillende, etter min mening. I bokas siste del trer forfatteren selv også tydelig fram. Han har flyttet til Canada for å studere og leseren får glimt inn i hans delvis trøstesløse immigranttilværelse.

Det er vanskelig å si hvor mye som er biografisk og hvor mye som er fiksjon i denne boka, men det spiller ikke noen rolle for akkurat denne leseren, i alle fall. Fortellingene er godt skrevet, - menneskene avsløres i all sin svakhet, men på en varm og kjærlig måte. På tross av at Parsi-tilhengerne opplever seg selv som spesielle, ser vi som lesere fort at de er akkurat like sammensatte, latterlige og smålige som alle oss andre.

Jeg innrømmer gjerne at jeg er svak for indiske bøker, og i særdeleshet for Rohinton Mistry. Et av lesningens privilegier er å komme på innsiden av andres hoder, og å være på innsiden av Mistrys gir både glede og ny kunnskap. Jeg lærer masse om India samtidig som jeg fryder meg over gode menneskeskildringer og fabelaktige fortellinger. Denne anbefaler jeg altså gjerne-

Carl Frode Tiller: Innsirkling (2007) og Innsirkling 2 (2010)

Som nyfrelst Tillerfan hadde jeg store forventninger og det skal man som kjent ikke ha, for da er det så lett å bli skuffet. Og skuffet ble jeg faktisk. Innledningsvis fordi oppbyggingen av bøkene er nesten helt lik den som imponerte meg slik i "Bipersonar": Hver bok er ført i pennen av tre ulike stemmer. Delvis henvender de seg i brevs form til hovedpersonen David, som skal ha fått hukommelsessvikt og trenger innspill fra folk som har kjent ham for å få greie på hvem han er og har vært. Sammen med brevene er det fortellinger - i jegform - om de skrivendes nåværende liv. Slik blir mange ulike fasetter ved Davids barndom og ungdom belyst, og ikke minst, hans familiehistorie. Likevel føler jeg ikke at jeg blir bedre kjent med David. Beretningene spriker for mye til det. - Og så ble jeg kanskje skuffet over at forfatteren brukte det sammen fortellertekniske grepet som tidligere.

Tiller skriver veldig godt. Jeg vet ingen andre som er så god til å beskrive alle de små situasjonene og reaksjonene som oppstår mellom mennesker i det helt alminnelige hverdagslivet. Men selv disse "gjennomlysningene" av det trivielle, som riktignok er mesterlig gjort, kan det bli for mye av, og det synes jeg faktisk at det blir. Dessuten er jeg usikker på om refleksjonsnivået til "bølla" Tom Roger er så høyt som forfatteren legger opp til. Her må jeg gjenta kritikken fra lesningen av Bipersoner; det er så tydelig at det er forfatteren og ikke personen Tom Roger, som er så velformulert og ettertenksom. Personen er troverdig i sine handlinger, men ikke i sine refleksjoner over handlingene, synes jeg. Samtidig må jeg legge til at det er i skildringene av Tom Roger og hans relasjoner til sine nærmeste, at jeg kjenner at boka suger meg inn. Det er en kombinasjon av ubehag og fascinasjon der, som er veldig godt beskrevet.

På en måte opplever jeg bøkene mer som en psykologisering av hovedpersonen David enn som en beretning om ham. Det er vel ikke nødvendigvis noen motsetning mellom de to, men her synes jeg det blir for mye om hva som forårsaker hva.

Ingen Bragepris fra meg, altså, men jeg gleder meg likevel til Innsirkling 3, som vel må være på vei? 2012? Slutten på Innsirkling 2 er såpass dramatisk at det kan kommer til å skje noe spennende i Innsirkling 3, tror jeg.